Noen ganger, når solen skinner, liker vi i Vittighetens Dyd å gå i parken. Kanskje tar vi med oss noen øl, men det er ulovlig, så det må forbli hypotetisk. Denne gangen tok vi i hvert fall med oss noen engangskameraer. Til å ta bilder med. Som dere kan få se. Er vi ikke snille?
Massevis er ikke noe mindre glad i en tur ut i den organiserte naturen enn Blubbefaen og Tbone, men han trives best når han får sitte ordentlig, og slipper å drive og krølle sammen de lange bena sine, og skifte stilling hele tiden, slik bakkesitterne, som Massevis kaller dem, gjør. Han er en arrogant faen, Massevis. Forøvrig er han som sitter foran dem en helt ekte rockestjerne. Han spiller i Sigh & Explode og Easy Tiger
Tim van der Zulu, Megamias og en forfatterspire later som de spiller fotball, selv om hvem som helst kan se at ballen er alt for liten.
Fotballentusiastene våre har et engasjement for sporten som går utover nitidig stirring på en TV-skjerm, men dessverre har begge vedlikeholdt konkurranseinstinktene sine mye bedre enn talentet de en gang satt på. Krangling og uvennskap følger naturlig.
Ja, se der, ja. Megamias er misfornøyd med en eller annen uvesentlighet ved spillets gang, og legger ikke det minste skjul på det. Mon tro hva Tim van synes om reaksjonen hans?
Han stiller seg totalt uforstående. Det var det jeg tenkte. “Megamias er en helvetes jævla kukneger!” sier der Zulu. Veldig lavt. Han vet man ikke skal si sånt. Han sier unnskyld. Også veldig lavt.
Megamias lar aggresjonen gå utover forfatterspiren: “Det var du som ikke klarte å ta imot den elegante men utfordrende pasningen min, så det skulle bare mangle at du hentet ballen fra tornekrattet jeg sparket den inn i. Jeg vil forøvrig gjerne lese noen av bøkene dine, helst lenge før de er ferdige, og erte deg for alle trykkfeilene jeg finner. Det kommer til å være en metafor for mobbing av fotballskillsa dine.”
Forfatterspiren tar kritikken fra Megamias til seg. Vi håper han putter det bråsinte lille adoptivbarnet vårt i en novelle. Det har han fortjent.
Det er ingen som blir så glad for å ha delt ut effektiv blodkjeft, eller korreks, som han kaller det, som Megamias. Se som han hopper og spretter. Lett og ledig i kroppen, lystig og munter til sinns. Slik vi kjenner ham best.
Men hva driver Jazzgeir med, spør du kanskje? Han har funnet seg sin egen forfatter å trakassere, og prøver desperat å balansere sjalusi på Sigrid Undsets sylskarpe penn . . .
. . . med begjær etter hennes faste figur.
Tbone følte også saftene bruse, og det var ikke mulig å stoppe de to vårkåte gladguttene fra å utfolde seg slik de følte det naturlig.
Tbone viste seg å være både høyere og sterkere enn Jazzgeir, og forsøkte seg forsiktig på å kysse Sigrids akk så katolske lepper. Jazzgeir måtte nøye seg med litt øm leggjokking og tafsing utenpå genseren. Men etter at Tbone og Jazzgeir hadde lekt seg gode og slitne, kom en fyr vi kjenner mye lenger med den avdøde forfatteren enn noen av dem hadde trodd var mulig.
En sugejobb fra Sigrid Undset! Bare utenpå buksa, da. Men likevel. Forøvrig fikk Tbone klamydia av Jazzgeir under seansen. Hadde han visst hvordan det skulle sett ut, hadde han sendt ham et sutretryne på sms. Jazzgeir ville svart med en blunkegjeip. Han er en ufølsom kukk sånn.
[...] på Parradais Hotel finale-fest … Og lekte Parradaispaparazzier på en helt vanlig lørdag Vi leker i parken Dette hadde vi på oss på en søndag Jenter! I bunad! Fy faen! Fruity [...]