Jeg måtte ta grep selv etter den triste episoden hos min tidligere favorittinnvandrernabo
I går besøkte jeg favorittfrisøren min på Grønland, Arrakesh. Han er fra Tyrkia og holder businessen i gang med herreklipp til 150kr, og sper på med en piratkopiert film her og der. Hver sjette klipp er gratis ved bruk av klippekort. Jeg har fire stempel på mitt nå. Og tre DVDer.
Det mest påfallende ved lokalet er det overveldende antallet slektninger og venner (fra Tyrkia) som henger rundt i sjappa. De har en helt egen kommunikasjon seg imellom som jeg finner uhyre fascinerende. Med maskuline armbevegelser og høylytte, men korte beskjeder virker det for en rolig nordboer som meg selv, som om det er ekstremt dårlig stemning dem imellom. Arrakesh, min faste hodepynter, skrek på et tidspunkt inn i øret på en hylgråtende femåring mens han stusset ørehårene mine. Kanskje ingen av dem liker hverandre. Det er vanskelig å si, jeg skjønner ikke tyrkisk. Men de holder sammen.
Arrakesh og jeg krangler ofte om utseendet mitt. Som den semihipsteren jeg prøver å være, vil jeg ha kort på siden, kort bak og langt oppå. Den klassiske “kjekk gutt”-sveisen fra femtitallet. Han vil svært gjerne klippe kort på siden, men beholde lengden bak. Og lar jeg ham få frie tøyler, lager han fartsstriper i kinnskjegget mitt. Jeg forteller ham at tyrkisk mote er annerledes enn den norske, han tar dette som rasisme og jeg må roe ham ned. Jeg unnlater å opplyse ham at den tyrkiske moten er forskjellig fordi den henger etter. At jeans med påsydde merker, strikker rundt leggene og bred hanekam ble skikkelig ut i løpet av 2004. Men han fortsetter, nekter å slippe taket i et fashionstatement han ikke har oppdatert siden han måtte flykte fra hjemmet sitt om natten, på grunn av hans kontroversielle teori om at det ottomanske riket gikk under som følge av overkonsum av yoghurt.
Men hvorfor klipper du deg hos en tyrker når du ikke vil se ut som en, undrer han. Jeg forteller/lyver om at jeg har en fascinasjon for Tyrkia siden det er liksom midt mellom øst og vest og alt det der, men at jeg aldri ville dratt på ferie dit, for jeg har hørt det er helt jævelig der. Og at jeg ikke liker stilen deres. Overtramp nummer 1.
Han tar, ikke overraskende, dette svært ille opp og skriker til meg at Norge er et land fullt av selvtilfredse, navlebeskuende og bortskjemte rasister som ruger på et oljefond som er alt annet enn fortjent, ihvertfall i forhold til det han ser av arbeidskapasitet på Grønland. Jeg forteller at jeg også er innvandrer, at jeg kommer fra en konkursrammet liten øy på toppen av golfstrømmen, og at vi også er sykt bitre for selvtilfredsheten hos det tilfeldigvis rike landet Norge.
Humøret hans blir straks bedre, men jeg merker på han at denne gangen må jeg inngå et kompromiss hva gjelder hårsveis. Nakkehårene beholdes og jeg kommer til å bli nødt til å ta egne grep på badet denne kvelden, for å unngå å se ut som David Beckham anno en gang for lenge siden.
Stemningen kvalifiserer etterhvert til god, og mens han lager tribal-inskripsjoner i skjegget mitt, blir jeg revet med. Mitt ønske om å bli akseptert tar overhånd. Jeg vil være en av dem. Et øst-europeisk temperament vokser i meg. Jeg vil prøve meg på samme type kommunikasjon som finner sted rundt meg. Jeg roper til kona til Arrakesh at hun må se å samle det tjafsete håret som ligger rundt frisørstolen hennes. Jeg skriker til henne at nå må hun faenmeg skjerpe seg. Det ser ut som et rottereir i salongen.
Kort på siden, kort bak. Sveisen jeg innbiller meg har vært hipp i tre år nå.
Klippingen opphører. Den beroligende klippemaskinlyden stopper. Slekten i det intime lokalet fryser til. Ingen sier et ord. Blikket til Arrakesh forteller meg at jeg har tråkket langt over streken. Han trenger ikke si det. Jeg forlater åstedet i et stillestående øyeblikk. Folk glemmer å lukke munnen når jeg går forbi. De står rett og slett og gaper mens jeg trasker ut. Kiwi-posen med øl dunker borti dørkarmen og knuser så øl, tyrkeres hatdrikk over alle, renner innover gulvet i lokalet. Kona til Arrakesh hulker og ser ned i bakken idet jeg prøver meg på å få et stempel til. Jeg tror Arrakesh’ og min tid er forbi. Så mye for integreringen. Faen ta.
Såkalte “ekstremsporter” som down hill-sykling, fallskjermhopping og til og med løvetemming, for den saks skyld, er nada risiko, sammenlignet med å klippe seg hos frisører med dårlige kommunikasjonsevner. Det er skremmende å tenke på hvor sårbar en egentlig er i en frisørstol, foran en lett opprørt tyrker med våpen. Saks, mener jeg.
Men fin på håret, det ble du. Håret ditt begynner å blir grått også, ser jeg. Kanskje på tide å endre tullebriller til den gråe av dem, ellers så ser det nesten fake ut!
Jeg klippa meg der selv for noen uker siden og fikk den diggeste midtskillen i manns minne. Jeg tror fortsatt det ligger tyrkergele oppi her. Uansett, digger stedet selv om jeg ikke tror stedet digger meg. Uansett, dette her blir den nye sjappa mi.
Klippet meg hos en pakistaner som tok 130 kr klippen (i Bergen) en gang. Hadde fått penger av mamma for å klippe meg, og jeg tenkte jeg kunne spare noen penger. Stor tabbe! Regner med at han livnærte seg som saueklipper i Pakistan, for det er den mest voldelige hårklippen jeg noensinne har fått!
Nå klipper jeg meg hos to 50 år gamle menn for 250 kr. Great success!
Aah..Sweet Grønland! Bodde der selv for inntil 1 år siden, da pakka jeg sammen sakene og flytta til den mer hippe og trendye løkka.
Men, nok mimring!Har samboeren min virkelig rett i sitt utsagn: Man får tyrker/pakistaner-look når man klipper seg på tyrker/pakistaner-sjapper. Trode bare han var fordomsfull, jeg.
Tre-dagers skjegg er så sexy… Fittekosten på midten trekker dog ditt ellers herlige åsyn ned.
ligner svært på en kyllingfilét du har i munnviken der jazz!