Kriminelle bruker ofte maske. Om de stjeler noe av deg, er det bare å stjele det tilbake
Dagen begynte normalt. Jeg hadde analsex med min ekskone, spiste en lunken frokost, og skulle akkurat til å logge meg inn på Vittighetens Dyd da jeg merket at jeg ikke hadde noe passord. Noen måtte ha stjålet det, antagelig kriminelle. Og siden jeg ikke hadde tid til å involere politiet, måtte jeg ut på gata, der de rutinerte lovbryterne oppholder seg, og kjøpe det tilbake.
Ah, gata. Det var lenge siden jeg hadde tilbragt noe tid der. Bloggermarkedet er som kjent svært lukrativt om dagen, med alt det fører med seg av limousiner og kontorer i toppetasjer. Men jeg så jo fort at livet på bakkeplan var lite å savne. Her lides det mye. Sprøytespissene lå strødd, flere steder gikk mørkkledte menn rundt med vogner for å samle inn lik. Prostitusjonen florerte, det var kjøpers marked. Men jeg hadde viktigere forretningstransaksjoner å tenke på. Raskt beveget jeg meg mot passordstrøket.
“Skarru ha kokt pottet, eller? Beate. Jævla bra saker, ass”. Figuren fremfor meg hadde en kneføring som antydet et langvarig misbruk av opptil flere rotfrukter. “Nei, jeg trenger et passord, helst noe med små og store bokstaver, tegn og tall. Kjenner du noen?”
“Serriøst, mann, siden moot ble kåret til verdens mektigste persson, er det tørke på den fronten, ass. Alle skal faen meg opprette hundrevis av unike brukerkontoer over hele jævla nettet, og utnevne seg sjæl til Oppdals heiteste rørlegger, og den slags piss. Passorda blir fittedyre av det. Hva med en oppvaskmaskin?”
“Jeg bruker Zalo. Men jeg har penger til passord, mye penger”, sa jeg, vel vitende om at det hadde jeg ikke. “Harru spenn skal det vel alltid ordne seg. Hvor langt tenkteru det sku være, a?” “Nei, en ti-tolv tegn, vel. Må være de riktige tegna, da”. (A-endelsen var et forsøk på å skli inn i miljøet, eller milljø, som jeg ville sagt. Jeg syntes det fungerte helt ok.)
“Bli med meg, da.” Til tross for at det var midt på dagen og strålende sol, beveget vi oss inn i en mørk bakgate, hvor en fyr med hatt og frakk ventet avventende. “Kameraten min her sku’ gjerne hatt et passord, ganske langt”, sa mitt mellomledd på ungarsk, og mannen trakk frem en tegnremse fra innerlomma.
Jeg tok sats, og løp mot ham. På den korte veien rakk jeg akkurat å finne frem en vott å slå ham med, han var ved å segne om, men jeg utnyttet fremdriften min, og nappet passordet ut av hånden hans. Deretter snudde jeg kattemykt på hælen, og begynte å beinfly tilbake dit vi kom fra. Etter fjorten meter ble jeg innhentet av min egen, elendige kondis, og segnet om i utmattelse. De to dealerne var raskt på pletten for å straffe meg, sparkene var lystige, nærmest oppspilte i tonen. Heldigvis har jeg lang trening i å ligge i fosterstilling uten å lage en lyd, så etter noen få minutter gikk de lei, og vendte tilbake til sin kommersielle virksomhet.
Mest flaks av alt var at de to idiotene, skyhøye på adrenalinet som kommer når du banker gørra ut av en stakkars faen, glemte å ta tilbake symbolene jeg hadde hatt åndsnærværelse nok til å lirke ned i venstre sokk. Jeg bestemte meg umiddelbart for å teste det via mobilen min, som strengt tatt bare later som den er keeg nok til denslags, og som du ser, fungerte det som faen. Hurra for svartebørsen.
Thanks, I have recently been looking for information about this topic for ages and yours is the best I’ve located so far.