Jøder og arabere kommer ikke alltid like godt ut av det med hverandre
Alle som har bodd i kollektiv vet at det byr på en del utfordringer. Man har kanskje litt forskjellig syn på renhold og leggetider, romkameratene dine har sannsynligvis bråkete og ufyselige venner, og hører på dårlig musikk. Vi i Vittighetens Dyd vil gjerne hjelpe våre lesere å bli bedre mennesker i hverdagen, så jeg tok en prat med to gode kamerater som har bodd sammen en stund, for å lære mer om hvordan de løser samlivskonflikter og personlige forskjeller seg imellom.
Melchior er jøde, 37 år gammel, og har derfor et anstrengt forhold til profeter. Mange av dem var nok hyggelige folk, men de var også løgnere og sjarlataner som må brenne i helvete til evig tid for å påstå at de snakker med Gud, mener han. Romkameraten hans, Ahmed (33), er en araber med inngrodde vaner. Han er av en annen oppfatning enn Melchior når det kommer til kommunikasjon mellom den allmektige og hans folk. Hobbyene hans inkluderer å tilbe Muhammed opptil flere ganger daglig, og han mener Melchior baserer livet sitt på en teologisk feilslutning om Guds preferanser når det kommer til folkeslag.
Og Melchior, hvordan fortoner egentlig samboerskapet deres seg fra ditt ståsted?
Det er klart det er litt vanskelig å dele leilighet med en som vil utrydde meg og alle jeg kjenner, men jeg sparer jo nesten 3000 kr. i måneden på å dele bad og kjøkken med Ahmed. Jeg tror ikke vi har mer konflikter enn andre romkamerater, det er bare naturlig at det blir litt krangling når en lever så tett på hverandre.
Krangling, ja, det kan jeg jo godt forstå. Hva er det egentlig dere krangler om, Ahmed?
Det stammer vel egentlig helt fra begynnelsen av forholdet vårt. Jeg hadde bodd i denne leiligheten i mange år, men så kommer det plutselig en jøde og bare flytter inn på det største soverommet. Jeg hadde riktignok lagt ut en annonse på Finn.no, men jeg synes han tar seg litt vel godt til rette. Så jeg kaster en del stein på ham når sjansen byr seg. Men leiligheten er mye renere nå som han er her, og det er sikkert ikke bare lett å bo sammen med meg heller.
Hva sier du, Melchior, er det lett å bo sammen med en fyr som kaster stein på deg hele dagen?
Selve steinkastingen er ikke så ille, det er alt griseriet den fører med seg som går meg på nervene. Som for eksempel i går. Ahmed kastet en ganske stor stein i magen på meg, og det fikk meg til å kaste opp. Han nektet å vaske gulvet etter meg, så jeg tok en kjøkkenkniv og kuttet ham i armen, rett over albuen. Blod overalt. Ekkelt, eller hva? Så trakk han seg tilbake til rommet sitt, men jeg hadde en følelse at han pønsket på noe. Så for sikkerhets skyld sendte jeg en del nervegass inn under døren hans. Det er sånne skøyerstreker vi driver med, men noen ganger går det litt langt også. Vi bør prøve å sette oss ned og snakke sammen før noen blir såret på ordentlig, men det er så lett å bli revet med.
Dette høres jo slett ikke bra ut, for noen av dere, egentlig. Smålige og aggressive, er dere. Men i den rettferdige journalistikkens navn vil jeg gi Ahmed sjansen til å formulere hendelsesforløpet litt annerledes, for å stille seg selv i et bedre lys. Klar, ferdig, gå!
Ok, la meg se. Ja, nå har jeg det: Jødesvinet er en motbydelig fyr, han spøy over hele stua i går, og ba meg om å vaske, bare fordi det var steinen jeg kastet i magen hans som gjorde ham kvalm i utgangspunktet. I ettertid ser jeg jo at det kanskje var jeg som var urimelig, men jeg ble så irritert at jeg tolket knivstikket og gassingen hans i verste mening, og gikk senere ut og kjøpte masse fyrverkeri som jeg sendte opp inne på rommet hans mens han sov.
Jeg må ærlig innrømme at det der ikke det der gav noe særlig utslag på sympatiskalaen min. Det er vel dessuten på sin plass med en avbrytelse fra din side omtrent her, Melchior?
Fyrverkeri på soverommet, ja, det var litt av en overraskelse. Han er en bitter jævel, den muslimen. Men det er jo ikke annet å gjøre enn å bygge opp en skikkelig mur mellom hans og min del av leiligheten, så vi ikke går hverandre så mye på nervene. Jeg har allerede innhentet anbud fra en murer, så dette tror jeg blir bra.
En mur, ja. Det høres rasjonelt og medmenneskelig ut. Da foreslår jeg at dere går og får den muren bygget, så kan vi møtes i morgen og snakke om hvordan det gikk.
Det føles rart å se de to forlate kontorene våre sammen. De fleiper og ler, holder døra for hverandre, og går faktisk i takt. Men under overflaten ulmer det av aggresjon og fiendtlighet, bygget opp over flere år med litt i overkant intimt naboskap. Når de kommer tilbake dagen etter, har det oppstått en litt melankolsk stemming mellom dem. Jeg forstår at jeg må bruke avanserte spørreteknikker for å få dem til å snakke åpent om hva som skjedde etter at de gikk.
Har dere det fint i dag, gutter? Ikke svar på det, er dere snille. Skjedde det noe spennende på den interiørariktektoniske fronten hos dere i går, Ahmed?
Ja, du tenker på muren Melchior har bygget opp tvers gjennom leiligheten? Den er dritstygg. Også er det jo typisk jøder å beholde alle de komfortable møblene på sin side, og la meg sitte på en gammel barkrakk med bare tre ben. Men jeg skjønner at han bare å ta igjen etter fyrverkeriet, så jeg tar det ikke så tungt. Jeg tror det lett blir sånn når to sterke personligheter bor sammen, begge er vant til å få det som vi vil, også blir små uenigheter fort til store saker. Sånn som bomben jeg plasserte i bilen hans. Noen vil kanskje se det som en overreaksjon, og jeg ville nok fått litt dårlig samvittighet om han døde av den. Men han hadde fortjent det, altså.
Hvordan reagerer du på det du hører her, Melchior? Gikk Ahmed for langt ved sprenge bilen din til helvete? Og kan du vennligst ta deg litt tid til å tenke over svaret, og gjerne prøve å høres i hvert fall litt hyggelig ut?
Egentlig er han en fin fyr, men han har et veldig barnslig temperament, og tyr fort til bilbomber når livet går ham imot. Jeg burde kanskje være den voksne og gi meg, men da kommer han aldri til å lære. Så i stedet dro jeg hjem i lunsjpausen, og satte kraftige kodelåser på kjøkkenet, badet og utgangsdøra. Når han først har kommet hjem, kommer han ikke til å komme seg ut igjen, men blir nødt til å sitte der, sulten og ensom i sin egen avføring. Jeg kommer til å slippe ham inn på do en gang eller to i uka, og håper det vil trigge stockholmsydromet i ham. Det er den eneste muligheten for å redde vennskapet vårt.
Det høres ut som et veldig interessant eksperiment. Og åpenbart helt fritt for emosjonelle omkostninger. Er det greit om jeg ringer dere om en ukes tid for å høre hvordan har gått?
Det går fint, vi prates da.
Dere er så søte når dere svarer i kor, altså.
Jeg er svært spent når jeg slår telefonnummeret syv dager senere. Hvordan har Ahmed klart seg gjennom en hel uke uten å få dekket sine basisbehov? Har makten gått til hodet på Melchior? Det er bare én måte å finne ut av det på. Jeg må spørre dem selv. Det er tross alt de som har opplevd det hele i førsteperson.
Ahmed, kan du høre meg på denne utrolig gammeldagse landlinjen? Trives du i fangenskap? Har du utviklet en ny respekt for Melchiors intimsfære?
Nei, det har jeg ikke! Denne gangen har jødepakket gått for langt! Riktignok trenger jeg ikke å gå på do så ofte når jeg likevel ikke får spist eller drukket noe, men han kunne i hvert fall latt meg åpne vinduet for å bæsje ut av det, og latt være å piske meg når jeg bytter kanal uten å spørre om lov. Jeg har bare to alternativer igjen nå, enten må jeg ta en alvorlig prat med ham og kanskje be ham om å flytte ut, eller så må jeg selvmordsbombe stua vår. Jeg er redd for å såre følelsene hans hvis jeg sier noe, så det blir nok å ty til sprengstoff igjen.
Det sier klikk i telefonen, og jeg aner uråd.
Ahmed, Ahmed, jeg hører deg ikke lenger. Kan du høre meg? Har vi blitt brutt? Ahmed, er du der?
Jeg hører bare en etterligning av en summetone. Etter noen få minutter ringer telefonen min, det er Melchior.
Hva har skjedd, Melchior? Lyktes du i å knekke psyken til Ahmed fullstendig, så han skulle begynne å føye seg etter ditt minste infall? Eller slo planen kraftig tilbake på deg selv?
Det gikk nok litt galt, ja. Det var faktisk akkurat det jeg var redd for, det begynte med en uskyldig uoverenskomst om hvordan vi skulle dele på leiligheten, og selv om den er mer enn stor nok for to, endte det med at Ahmed drepte både seg selv og meg. Selv de beste venner kan begynne å krangle hvis de ikke tar hensyn til hverandres følelser, og det er åpenbart mye vi kunne gjort annerledes, begge to. I stedet satte vi oss fast i et mønster hvor ting ble liggende og murre under overflaten, en slags stillingskrig hvor vi prøvde å irritere og såre hverandre, uten å prate om problemene. Det var synd at det måtte gå slik, men vi var kanskje for like til å kunne bo sammen.
Så vanskelig kan det altså være å omgås sine nærmeste. Vi håper dere har lært noe, alle sammen.
