Den verste talen du kan holde

Disse menneskene minner svært lite om de gamle klassekameratene mine. Men de spiser utendørs, og det hender det vi også gjør

Omtrent på denne tiden, for noen år siden, var jeg i kontakt med de som var ansvarlige for den for tiden aktuelle reunionsgrillfesten som inntreffer i en litt urytmisk tre- fem- og tiårlig syklus for alle som har gått på skolen, og oppført seg noenlunde ok mens de gjorde det. De nevnte at de ønsket seg taler til anledningen. De gav meg også grunn til å tro at de hadde fått det for seg at nettopp jeg var egnet til denne oppgaven. Litt senere ba de meg rett ut om å gjøre det. Kjempetabbe!

Jeg hadde før den gang holdt en håndfull taler, tekstene har til tider snust på firern, og avleveringen sjelden bikket under sterk to, så jeg sier meg fornøyd med det. Disse har imidlertid alltid blitt fremført foran svært små grupper, med homogene publikum. En reunion er en helt annen scene. Hundre og femti mennesker, knyttet sammen utelukkende av foreldrenes geografiske preferanser. Personlige forbindelser varierende fra ti-tolv av mine beste venner, til folk jeg mente å dra kjensel på. Faen i helvete! Jeg skulle sagt nei.

Uansett, vi var samlet utendørs, på en grusbane bak skuret, der vi hadde tilbrakt så mange timer smugrøykende, nervøst flørtende, lekent mobbende, i gamle dager, som vi nå kalte det. Jeg klirret i glasset. Det blåste litt, jeg bestemte meg for å rope. Så trakk jeg frem manuset jeg hadde i lomma, og begynte å lese. “Vi er samlet her i dag, for faen!” utbrøt jeg, og skjønte brått at jeg hadde drukket en del, slik jeg gjorde da jeg sist hang med denne gruppen mennesker. “Mange av dere kjenner meg godt, andre ikke i det hele tatt. Og selv om jeg nok gjerne skulle gjort noen utskiftninger mellom de to kategoriene, er det i det store og hele slik det skal være. Skolen er først og fremst en sorteringsordning for barn, hvor man velger hvem man vil leke med resten av livet. Senere i kveld kommer jeg til å legge an på de fleste av dere jenter, særlig de som er blitt mye penere siden sist. Takk for meg!”

Jeg satte meg for å slippe å motta den manglende applausen stående. Hadde jeg virkelig skrevet dette? Jeg mente å huske en flere tusen ord lang ode til ungdommen og de varige båndene man knyttet i denne inntrykksrike alderen vi nå forlengst hadde forlatt til fordel for all mulig annen dritt. Humoristiske anekdoter flettet inn i skarpsynte men varsomme analyser og kommentarer til de sosiale forholdene som rådet da vi herjet grunnen i det kommunegrå bygget bak oss. Komplimenter til samtlige jenter. Jeg skulle jo holde på i timesvis.

Plutselig slapp jeg bestikket og knyttet nevene om jakkeslagene mine. Jeg dro dem fremover i en brå bevegelse, og fikk bekreftet innskytelsen som hadde ledet til rykingene. Jeg hadde på meg reunionsblazeren jeg deler med Jazzgeir, som er på en annen syklus enn meg. Jeg hadde holdt Jazzgeirs tale. Det verste var at han fikk pult på den. Det fikk ikke jeg.

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

• Gjeipegjengens Gjulekalender — luke 17
• En anmeldelse av tegnrekkefølgen i min T9-ordbok
• Åpent brev til TV2
• Siste nytt!!