Bilde av A walk through the hustle and bustle of Oslo’s streets. The sun is shining down and burning my retinas and thawing my body. The last remaining piles of snow slowly disappearing, leaving small attractive piles of gravel and dust. Springtime is finally here.
Christmas seems so distant. Oh how we laughed. “No I’m not playing Monopoly!” we’d all cry at first, yet the small tin miniatures passed Go more times than I can be bothered to remember. “Oh no! I forgot to collect my £200″. Hilarity ensued. Warm memories in a marzipan-flavoured fog. The next Christmas is a mere 8 months away and I, for one, can’t wait for the wonderful build up to this, our most cherished season.
Unfortunately, our fluffy clove-scented feelings of nostalgia overshadow the disaster lurking in a cardboard box labeled “Christmas lights”. Packed away in the darkness a disaster stews. It waits in secrecy and in patience. Until the day you open this Pandora’s box and at you flies a tornadoe of green wires and bulbs. You grab this electrical tumbleweed and frantically try to locate the root. The maze of green plastic and glass slowly but surely pushes your sanity over a cliff sending you deep into a chasm of blood-curdling fury. You hurl it all at the nearest relative and it clings to his or her face and sucks itself on like that thing from that pod in Alien that wraps itself round John Hurt’s face.
You remember how much you hate Christmas. Thank God it’s ages away. Thank god its springtime.
Google translate av Jimmini Krikkets post:
En spasertur gjennom travle av Oslos gater. Solen skinner ned og brenne min retinas og tiner kroppen. Det siste gjenværende hauger av snø langsomt forsvinner, drar lite attraktivt hauger av grus og støv. Våren er endelig her.
Christmas virker så fjernt. Å hvordan vi lo. “Nei jeg ikke spille Monopol!” Vi alle gråte i starten, men de små tin miniatures passert Go flere ganger enn jeg kan gidder å huske. “Oh no! Jeg glemte å samle mine £ 200 “. Hilarity ensued. Varme minner i en marzipan-flavoured tåke. Neste jul er kun 8 måneder unna, og jeg, for en kan ikke vente på den fantastiske bygge opp til dette, vår mest høyt sesong.
Dessverre våre lun fedd-scented følelsen av nostalgi overshadow katastrofen lurking i en pappeske merket “Christmas lights”. Pakket bort i mørket en katastrofe stews. Det venter på hemmelighold og tålmodighet. Inntil den dagen du åpner denne Pandora’s Box og du flyr en tornadoe grønne ledninger og pærer. Du grip denne elektriske tumbleweed og frantically prøver å finne roten. Labyrinten av grønn plast og glass sakte men sikkert skyver du sunn fornuft over en klippe som sender deg dypt inn i en chasm blod-curdling furie. Du kaste alt på nærmeste slektning, og det clings til hans eller hennes ansikt og suger seg på, sånn ting som pod i Alien som wraps seg rundt John Hurt ansiktet.
Husker du hvor mye du hater julen. Takk Gud for det aldre unna. Takk Gud for sin vårparten.
Veldig poetisk altså!