Parradais: tjuefemte episode

Kranglingen mellom Lene og Margrethe var kanskje ikke så erotisk som på dette bildet, men desto mer spennende. Jeg er forøvrig usikker på hvor gamle disse jentene er, så om det var upassende å gjøre dem til sex-objekter, vil jeg gjerne trekke det tilbake

Noen ganger er det ordentlig synd på folk, men som regel ikke på Jazzgeir. Denne helgens hendelser representerer imidlertid et unntak. Jazzgeir har som han pleier grått mye i løpet av fridagene, men vanligvis er dette en del av en nøye uttenkt strategi for å få jenter til å sympatiligge med ham. På fredag feilet han mer spektakulært enn vanlig, da deltagerne på Ungdommens Kulturmønstring viste seg å være totalt følelsesløse, og fullstendig uvillige til å spre beina for å trøste den lille stakkaren. Han gikk tidlig hjem den kvelden, og i sin desperasjon postet han en ekstremt selvutleverende og bunnløst ærlig kontaktannonse her på Vittighetens Dyd. Det var ingen grenser for hvor langt han ville strekke seg for å huke tak i en kvinne han kunne se parradais med på kveldstid, og penetrere ømt og intenst i noen få minutter rett etterpå. I skrivende stund har det kommet nøyaktig tre svar på denne kontaktannonsen, fra en sytten år gammel gutt som prøver å utnytte oppmerksomheten han trodde Jazzgeir ville få til å drive sin egen sjekkekampanje, en jente som svarte på kommentaren til syttenåringen, og en som måtte melde forfall fordi hun bor i gokk et sted. (Takk til deg, Ingvild. Du er et godt menneske. Om du noen gang skulle falle på tanken å flytte til siviliserte strøk, eventuelt Grønland, vet du hvor du finner oss.)

Vi har ikke fått tak i Jazzgeir siden det ble klart at fanskaren hans består utelukkende av pripne, sjenerte eller gifte jenter, med unntak av meldingen jeg fikk for noen timer siden: “Jeg gråter fortsatt. Skriv parradaisreferat for meg, Kaninfaen. Værsåsnill?”. Så jeg får gjøre det da. Alle som vil ha tilbake den gode, gamle Jazzgeirbassen dere har lært å elske og hate, bør kjenne sin besøkelsestid, og by seg frem i kommentarfeltet dere finner her.

Nok gruppeterapi, parradais, episode tjuefem, er her! Bortsett fra at den er i Mexico, da.

Hva faen skjer, Triana introduserer programmet!? Som om hun var en ekte programleder? Jøsseball. Hun lover et meksikansk tema for uken, og er generelt ganske heit.

Flashbackene fra tidligere tider sørger for å minne oss om hvilken politisk virkelighet vi befinner oss i: et fascistisk diktatur, hvor Lene og Nanna skriker så høyt at de får det som de vil.

Deltagerne er spente på om en gutt eller jente skal komme. Uansett kjønn, heter vedkommende Camilla. André har pult en Camilla en gang. Ooh, frempek.

Willy er sjokkert over hva som befinner seg i kofferten til Camilla. Hun har klær i forskjellige størrelser, og bare én BH. Alex kjenner den igjen. Typisk at det kommer fler ekser, sier han. Og det måtte jo selvfølgelig være hun jeg behandlet så dårlig at hun trasha bilen min.

Lene vil ha glade mennesker. Folk med et indre liv, eller gud forby følelser, må hetses til de kreperer av angst.

Camilla er ganske pen, og har ganske store pupper. Middels pluss. Men alt for blond. Hun er fra et sted jeg aldri har hørt om, og skal bli rådgiver for hester med ekteskapsproblemer. Hun har flere personlighetspaltninger, er ekstremt herskesjuk, og til tider voldelig mot motoriserte kjøretøy. Hun dreper gjerne folk som er utro. For eksempel André.

André hadde ventet seg en annen Camilla. Som tydeligvis også knuste bilen hans. Faen for en fyr.

Willy er glad for at Camilla ikke er like kriminell som han trodde. Karita liker henne. Fascistkongen Petter synes hun er av for lav kvalitet som menneske. Et slags undermenneske, må hun være. Faen som jeg forakter den mannen. Og der kommer faen meg andreplassen på min all time-hatliste spankulerende, ja, du leste riktig: RusseFaenHelvetesDrittKukMats er tilbake i paradis. Klipperne vet å minne oss på hvorfor vi hadde lyst til å skjære over penisstrengen hans med en rusten tollekniv, og helle store mengder hjemmebrent i det blødende såret. Han har bare savnet Petter, Kevin og Lene. Petter synes det er helt vilt. Han har aldri kjedet seg med Mats, ikke én eneste av de nesten ti dagene de kjente hverandre.

Bluescreen avslører at Kamilla ikke er like pen som jeg trodde. Og at Margrete har høyere enn gjennomsnittlig panne. Det er godt se at hun har utviklet noen personlige kjennetegn. Det tar nøyaktig tredve sekunder før Lene begynner å skjelle ut Margrete for at hun prøver å bli kjent med den eneste jenta som ennå ikke hater henne.

Mats må finne seg en jente som er villig til å ditche den hun bor med for ham. Han er også blitt inkludert i Nannas eksklusive gruppe av folk som har vært der absolutt hele tida. Bortsett fra at ingen av dem har det. De vil få Karita til å sende hjem Alex, Nanna pitcher det for Karita, som har skjønt at “fellesskapet” er en forfalskning.

Lene til Mats: Jeg styrer showet her. Ikke anstreng deg, overlat tenkingen til meg. Jeg er flinkere til det.

Karita viser imponerende, revolusjonære impulser her. Hun sier rett ut til herskerne at hun ikke kjenner lekekameraten deres, og vil beholde Alex. Lene er tilbøyelig til å sende hjem Mats fordi han bader med Margrete. Denne kvinnen hater virkelig bading av hele sitt hjerte. Og Russegutten som trodde han skulle fortsette feiringen, blir skuffet over at alle de andre er blitt bitre syvendeklassinger.

Karita gråter. Fascistmeggene flyr til for å trøste/tvinge henne til å rævpule Alex. Lene kan avsløre at hun bare gråter når hun ikke får det som hun vil.

Ikke gi deg, Karita! Produsentene trenger bare et lite opprør for å skape en blodig revolusjon, det blir kjempebra tv, og de kommer til å sørge for at du vinner om du gir dem anledningen.

Mats får brev. Han skal velge akkurat nå. Han setter seg ned i stedet. Men det blir jo Karita som må velge. Hun reiser seg. Metaforene flyr veggemellom. Det skal litt godvilje til, men jeg velger å tro at produsentene her har skapt en slags mexican stand-off, selv om det strengt tatt bare er Karita som er bevæpnet, og de har dermed holdt Trianas løfte fra innledningen.

Kan Karita stå opp mot overmakten? Nei, hun faller. Faen i helvete! Fuck strukturell, autoritær makt, og alle som er så jævelig klare til å misbruke den ved den minste anledning. Alex er forståelsesfull. Han blir sikkert en hyggelig fyr når han kommer over den psykiske skaden de andre deltagerne har påført ham ved sitt nærvær.

Deltagerne skal kle seg ut som meksikanere, men Petter har bare klær fra Bærum. Guttene har latt seg inspirere av de vakre bildene vi tok av dem på luux, og tegner tøysebarter på seg selv. Petter er vill og gal, han spiser chilli. KokkeKevin har selvsagt gjort det før, men det blir litt mye for ham. Han er forøvrig den eneste som ville blitt arrestert som illegal innvandrer i California.

Festen ser i det hele tatt moderat morsom ut, litt vel homoerotisk for min smak, og veldig barnslig. Men de er i hvert fall drita.

De nye jentene bonder. Lene krever at de leker sannhet eller konka, for å kunne fortsette å trakassere Margrete. Og én ting skal Lene og Nanna ha for, de er teknisk ekstremt dyktige til å mobbe. Men de feilbedømmer publikum, og Kevin buster dem for å bare tørre å ta ting i fylla. Maggi har fått mye bedre selvtillit av å få seg en venn og noen tekkisshotter, hun har blitt mobbet før, og håndterer det fabelaktig.

I Lenes verden er 26-åringer for gamle for 20-åringer. Jeg er uenig. Begge veier.

Margrete, du er fantastisk. Gjennomsnittlig, men fantastisk. Lene har ingenting igjen nå. Brutale personangrep basert på skovalg. Selv Noor er flau på hennes vegne. Selv er jeg kjempefascinert. Og da er det selvfølgelig slutt. Always leave them wanting more.

Oppsummering
Jeg har gitt opp håpet om å få se puling for mange uker siden, og stiller derfor med litt morbide forventninger. Likevel er denne episoden noe av det mest engasjerende jeg har sett fra det begredelig billige hotellet i Mexico på lenge. Lene er åpenbart i ferd med å bli alvorlig mentalt syk, og klipperne innfrir på sedvanlig strålende vis. Den sosialanarkistiske antifascisten i meg er også litt mer håpefull enn i forrige uke. Men bare litt, etter at Karita kollapset under presset. Det er alltid hyggelig når undertrykkende regimer selvdestruerer, men revolusjoner er mye mer romantisk. Terningkast fire