Bibiloteket på Blindern er kanskje ikke like keegt som dette i Sydney, men nokså trivelig likevel
Jeg studerte en gang i tiden ved Universitetet i Oslo, og det hender fortsatt at de sender meg email. Nå sist ville de vite om og hvor mye jeg liker bibliotekene deres. Svaret på det er “ganske godt, i grunn”, men dette er seriøse bibliotekarer vi snakker om, de liker detaljerte og tallfestede svar, og setter pris på en overraskende vending i plottet. Derfor hadde spørreundersøkerne i Georg Sverdrups hus inkludert to ekstraspørsmål, i tillegg til den jævla klisjeen “på en skala fra ni til fjorten, hvor godt fornøyd er du med X?”. De ville nemlig jeg skulle si hva mitt minste akseptable nivå på X er, og hva jeg ville ønsket av biblioteket om jeg hadde kunnet velge fritt (les: “hvor ræva kan vi bli før du slutter å bruke oss?” og “I en perfekt verden, hvor glade i hverandre kan folk bli før det blir kvalmt og ekkelt?”).
Det tok bare noen få spørsmål før jeg begynte å glede meg til boksen som skal brukes til å fylle inn ytterligere kommentarer. I den skrev jeg: “Dette er ikke en kommentar til bibliotekstilbudet, som er bra, men til undersøkelsen, som er ganske dårlig. Hvem vil svare noe annet enn 14 på hva som er det ønskelige nivået på tilbudet? Det er også en under middels god ide å inkludere modererende fraser i setninger til hvilke en skal ta stilling hvor enig en er. ‘Jeg er nokså enig i at jeg som regel, stort sett, er fornøyd med dette og hint’? Skjerpings, bokfolk.”
Bibliotekarer er ofte overraskende lite skriveføre.