Ikke preik på t-banen

Det finnes få ting som er mer avskyelig enn to fremmede som konverserer i det offentlige rom.

I går snakket en ukjent mann på t-banen til meg. ”Oslo er litt av en by”, sa han. Jeg frøs til, bokstavelig talt. Jeg sluttet å puste og fokuserte på veggen rett foran meg. Hvis jeg satt sånn lenge nok, ville han kanskje ikke se meg lenger. ”Er du ikke enig?”. Et halvt minutt hadde gått, det ble vanskeligere å holde pusten, men jeg nektet å skifte en taktikk jeg hadde sagt meg fornøyd med i utgangspunktet og dessuten allerede var godt i gang med. ”Se på han der for eksempel, uten sko på beina, men en diger ull-lue…” Ett minutt uten oksygen. En tapper tåre presset seg frem i øyekroken. Hvorfor er det ingen som hjelper meg? Har Norge blitt et så kynisk land hvor alle bare bryr seg om sitt? Under steinansiktet mitt kunne alle skimte en forskrekket og engstelig gutt.

Mannen så på meg, blikket hans føltes som en våt tunge i øret og en hard albue mot tinningen. I mangel på oksygen kjente jeg svimmelheten komme sigende. Var det her det skulle ende? Mitt 23-årige eventyraktige liv, der jeg hadde irritert noen, men akk, gledet så mange. I begravelsen ville alle være helt utrøstelige, ingen ville noen gang smile igjen. Massevis er det beste som har skjedd Norge siden bindersen og den ikke lenger så nye Madcon-hiten Beggin, ville presten slått fast til et bekreftende publikum.

Etter en tung og svært bitter kamp, måtte venstre lunge overbringe de vemodige nyhetene til høyre: rettferdighet seirer sjeldent i krig, det har vært en ære å kjempe med deg. Jeg segnet om, en blond, blåøyd pike i melkehvit kjole reiste seg opp, tente et lys og sang en melankolsk melodi i falsett. Var jeg i himmelen? Nei, men jeg hadde kommet meg til Grønland, stoppestedet jeg skulle av på. Jeg spratt opp og kastet meg andpusten ut av vogna, rakte fingeren til mannen som nesten tok livet av meg og stjal en pepperkake av jenta som var på Santa Lucia-øvning med klassen. Igjen hadde det gode seiret over det onde. Med hendende høyt hevet over hodet, og fingrene formet som peace-tegn, ble jeg overraskende møtt av en billettkontrollør.

Faen.

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

• Ukens irritasjonsmoment
• Min ode til IKEA
• Miljøpartiet AP
• Oppmerksomhet er best på en øde øy, episode fire