Båter hører hjemme ved sjøen. Ikke hør på de som hevder noe annet
Jeg gikk forbi en fremmed fyr oppe på Sagene her om dagen. I det jeg passerte lagde han en lyd jeg gjenkjente fra tegneseriene jeg leste som barn. Psst, sa han, som om han hadde mer å fortelle meg, bare jeg ville sjenke ham den nødvendige oppmerksomhet. Jeg snudde meg for å møte det flakkende blikket hans på midten, og han fortsatte: “Erru hypp på båt, eller?”
Spørsmålet tok meg med storm, selv om jeg stusset litt til å begynne med. Vanligvis er det jo dop disse gateselgerne tilbyr, men her var det altså en sjølivsentusiast som prøvde lykken på Oslos frieste marked. Så rart at han skulle støte på akkurat meg, også bare noen få dager etter at jeg hadde begynt å kjenne en slik ubestemmelig dragning mot det åpne hav. I et forsøk på å ligne den bevisste forbrukeren Dagbladet og TV2 forteller meg at jeg bør være, bestemte jeg meg for å stille noen oppfølgingsspørsmål.
“En båt, sier du, er den i god stand, da? Er det en motor- eller seildrevet variant, i plastfiber eller treverk det er snakk om? Snekker er jo ganske sjarmerende, men et helvete å pusse hvert år. Dessuten har jeg mistet båtførerbeviset mitt, men du krever kanskje ikke den slags dokumentasjon, du som selger illegalt?”
“Jævla bra båt ass, drar på så jævelig mange knop når du fyrer’n opp, du blir helt stoka av all vinden i håret, ikke sant. Erru hypp, eller?”
“Mange knop, ja, den har vel en del hestekrefter også, da, kan jeg tenke meg?” Jeg dyttet ham jovialt i skulderen og humret litt, mest for å løse opp den anspente stemningen.
“Jævla bra båt, sier jeg! Årer og seil og jeg vetta faen! Erru hypp, spør jeg? Fem hundre spenn.”
“Men det er jo mange kilometer til nærmeste brygge? Hvor ligger egentlig denne båten?”
“Jeg har’n rett rundt hjørnet her, bare gi meg spenna, så skal jeg hente’n.”
“Nei, vet du hva, jeg har kjøpt båter på gata før, så meg lurer du ikke. Finn frem fartøyet først, så betaler jeg når jeg ser det. Beklager bokstavrimet, forresten, jeg vet dere skutelangere ikke kan fordra dem.”
Han så litt misfornøyd ut, men gikk avsted for å hente det han hadde lovet, og jeg stod spent igjen og fiklet med kontantene jeg nettopp hadde tatt ut fra minibanken. Etter noen få minutter kom han tilbake, han satt oppi en papirinnsamlingskasse på hjul, og lot som han padlet seg fremover med en planke, selv om jeg kunne se at det var den slake nedoverbakken han befant seg i som sørget for fremdriften.
“Se her, dritfet båt. Flyter og greier. Lukter gammal fisk. Få spenna nå!” Jeg skjønte jo at produktet hans kanskje ikke hørte hjemme på aller øverste hylle, men rent teknisk hadde han vist seg som en ypperlig selger, så i rettferdighetens navn betalte jeg, riktignok uten å takke pent.
Det tok meg fire timer å padle farkosten hjem, og rett før jeg var fremme ble jeg stoppet av en parkeringsvakt som bøtela meg for å ramponere offentlig eiendom. Hvor faen er forbrukerinnspektørene når du trenger dem?
En sterk M+ til Kalle Kanin. Språket i disse historiene er dagens høydepunkt.
Menigheten kommer antakelig til å lynsje meg, men jeg likte førsteutgaven av Vittighetens Dyd bedre. Og det er slett ikke fordi jeg har vært ute på jentekveld med vin og sushi etter jobb, – nei langt derifra, jeg er så nykter som en prest etter nattverden. Det blir bare så mye informasjon å ta stilling til på dette nye og coole stedet. Jeg som ble stormforelsket i Kalle Kanin og hans fantastiske ordspill, vurderer seriøst å slå til på en trikkekonduktør istedet, han syntes jeg hadde så vakker kjole.
Den grønne koselige tunnelen i starten ble liksom stedet der Kalle og jeg skulle leie hverandre forsiktig så ikke bilene meiet oss ned, begge to hadde på seg oksygenmasker mens vi ruslet der inne. Det hadde den alltid så forståelsesfulle Kalle ordnet tenkte jeg meg. Alt er falt i grus for min del. Tror det er sushien som ikke var helt god.
Grus!? Og alt har falt i det? Nei og nei, ikke grus! Hva som helst, bare ikke grus! Jeg angrer! Kan vi flytte tilbake?
Miromanda, kjære, søte Miromanda. Ikke la trikkekonduktørene lure deg. De spiller spill de også, for det meste vri åtter. Kan vi ikke leke en lek istedet? Jeg foreslår sisten. Nei, vent, det har vi allerede gjort en stund. Jeg skulle ønske jeg hadde telefonnummeret ditt, jeg. *sukk* Da kunne jeg ringt deg, og du kunne ha latt som du ikke svarte, også hadde vi hatt det gående i ukesvis.
(Jeg vet egentlig ikke helt hvordan man later som man ikke svarer når telefonen ringer. Kanskje kan du trykke usedvanlig varsomt på den riktige knappen, men deretter ikke si noe, bare puste harmonisk inn i røret. Her er det åpenbart rom for eksperimentering.)
Jeg er faktisk veldig flink til å veilede venner og forførende jenter med magiske navn gjennom tunneler, særlig den som har fått navnet etter en skuespillforfatter fra forrige århundrede. Kan vi møtes tilfeldig inni den tunnelen, akkurat der hvor man må velge om man skal kjøre til Ullevål, eller opp forbi St. Olavs kirke mot St.Hanshaugen? Helst nå på lørdag klokken halv sju? Om kvelden, altså. Du kan kjenne meg igjen ved at jeg ikke har med blomster. Det er liksom så gammeldags.
Skarresøs: Tusen takk *rødme*
Klart jeg vil treffe deg tilfeldig Kalle Kanin, men det passer særdeles dårlig lørdag klokka halv sju – da stemmer jeg alltid blokkfløyten min.
miromanda
En klapp på skulderen. Hjerteskjærende.
Jeg skjønner at du prioriterer velklingende blåseinstrumenter foran det meste annet, Miromanda. Det er jo veldig musikalsk ansvarlig av deg. Selv er jeg av typen som liker å stille opp noen timer for tidlig til tilfeldige møter, og venter på folk som kanskje er litt forsinket omtrent like lenge. Så nå er jeg ganske så eksosskadet, men ikke like hjerteskjærede trist og forlatt som jeg var på veien hjem, før jeg så at du hadde meldt skriftlig avbud. Jeg foreslår at du tar ansvar for å planlegge vårt neste, tilfeldige møte. Selv er jeg tydeligvis ikke så flink til det. Men jeg gleder meg desto mer.
Noe i meg sier at jeg ikke skal blande meg mer inn, men det skyver jeg glatt bort. Jeg, Kirsti giftekniv i egen person, synes dere to er et glimrende eksempel på en vaskeekte tragedie! To parallelle linjer som irriterende nok aldri møtes, og Kanin må rastløst seile sin egen sjø, med en båt oppkalt etter Miromanda. Kjære Miromanda. Om ikke annet er dette en veldig vakker historie i sin sjanger, det er solskinn ute, og vår gode Kanin ser ut til å forbli optimist. Jeg blir mer og mer fan av deg, så fin du er Kanin!
(jeg prøver å gjøre Miromanda sjalu)
Slange: Hvis du vil gjøre henne ordentlig sjalu, kan du søke om å få gå på date med meg. Så langt tyder oppslutningen på at du ville ha vunnet, som eneste deltager i konkurransen. Er du giftig, eller av den mer kvelende typen?
Hehe Slangen – jeg tror jeg deler Kalle Kanin med de fleste her inne.