Folk sitter ofte og ser utover havet og tenker på Per-Ove. Bilde av Gaute
Første gang vi hører fra Per-Ove står han ute på plenen. En plankehaug ligger foran ham. Vått treverk, sammenkrøllet uten å være bøyelig, brennbart men uantennelig. Han begynner å klatre. Det regner ikke lenger. Han bestiger plankehaugen. Den var bare noen få meter høy. Han er fornøyd. Det begynner å regne igjen. Han klatrer ned, skraper seg opp på en rusten spiker, og tredve år senere dukker han opp på et sykehus, hvor han dør av kreft. Hva han gjorde i mellomtiden er en gåte som folk fremdeles spekulerer i rundt leirbål landet over.
Hvorfor gjør de det, sier kanskje du? Gav spikerriftet ham superkrefter eller noe sånt? Nei, selvfølgelig ikke, i beste fall skjedde det ingenting, og i verste fall fikk han en blodforgiftning som måtte behandles med antibiotika. Han levde antagelig et helt normalt liv, men siden vi ikke vet akkurat hvordan, hungrer og tørster vi etter informasjon, vi vil kartlegge, analysere og rekonstruere hans bevegelser til minste detalj, men vi kan ikke, vi feiler miserabelt i rollen som sosialrealistiske overgrepsmenn og -kvinner, og det gnager i beinstrukturen vår som rotter gnager på mindre rotter.
Upålitelige kilder vil ha det til at han dro østover, med en gyngehest på ryggen, og endte opp som snekkerlærling i Bohuslan i møkkalandet Sverige. Personlig tror jeg ikke en dritt på den slags ondsinnede og løse rykter. Min visjon er at han fortsatte å klatre, og at han satt i årevis på toppen av Glittertind og ronket til solnedgangen. Men jeg innser at det kanskje er vel optimistisk. En fyr jeg ikke kjenner så godt, men som visstnok har bodd noen år i Danmark, sier at han så ham der, på en benk, forkledd som Grønnlending. Jeg gråt en skvett da jeg hørte det, men har senere bestemt meg for at det må ha vært en Grønnlending forkledd som Per-Ove.
Alt i alt må vi innrømme at vi vet ingenting om Per-Ove, annet enn at han en gang klatret opp på en plankehaug, og senere døde av kreft. Heldigvis balanserer de to elementene hverandre ut, så vi i det minste har en helhetlig og avrundet historie å fortelle.
