En fabel om å hate statssubsidierte, selvstendig primærnæringsdrivende.

De fleste av oss ville slått ned bonden og spist kua. Men har du noen gang vurdert å gjøre motsatt?Bilde av Edwinek CC: BY-NC-ND

De fleste av oss ville slått ned bonden og spist kua. Men har du noen gang vurdert å gjøre motsatt?

Samtidig som du leser dette, men noen hundre år tidligere, og sannsynligvis ca. ti til tolv år senere, på et fjell som ligger langt inne i skauen, var Tallak og Tollef som vanlig i full gang med å nappe bestemt i jur som ikke tilhørte dem selv. De hadde kidnappet en liten bøling kyr fra Landbruksuniversitetet på Ås, og følte seg trygge på at de kunne leve på melken og kjøttet helt til de døde av underernæring. Dyrene var i utgangspunktet tungt genmodifisert, de hadde vinduer på begge sider, sammensydde øyne og sytten spener hver, så det hadde vært en blodig affære å reversere vitenskapens virketrang. Med stor pågangsvilje, venstrehåndssaks, hammer og spiker, samt et enormt forråd av organisk dyrkede stoppeklokker, som stoppet tiden på ordentlig, hadde de to likevel lykkes i å gjenskape 1600tallet i sine egne avgudsbilder, tatt med polaroidkamera, og med gress på taket. Etterpå hadde de hengt opp et skilt over inngangsluka til fjøset som deklamerte i skjelvende håndskrift at Dette Er Ikke ITALIA, og erklært renessansen for avlyst.

«Hva gir’u meg, Tollef», sa Tallak, «det tok oss ikke lange tiden å lage levende dyr av innbyggerne i skrekkabinettet på Ås.» «Nei, med stoppeklokkene våre tok det faktisk ikke mer enn syv og et halvt minutt, men det så mørkt ut en stund, særlig etter at sola gikk ned.» Tallak nappet hardere i en uamputert spene, og kua, som hadde glemt at stemmebåndene hennes var satt på mute, rautet lydløst, så bare barna hennes kunne høre det, via telepati. De var tenåringsokser begge to, og ville angrepet både Tallak og Tollef om de ikke hadde vært opptatt med å sitte på taket og spise gress. De ble liksom så milde til sinns av dette gresset, det minnet ikke om det kjemiske foret de hadde fått intravenøst i ytrefileten tidligere, som hadde gjort dem utrolig selvsikre, men nokså obsternasige, og totalt uansvarlige. Daglig hadde de havnet i stangekamper over Dagros, den billigste ungkua på skolen, som alltid spankulerte rundt med halen i været, og hadde fire spontanabortere kalvefostre på samvittigheten. Den tiden var over. Heretter skulle de ikke gjøre noe som helst, forplantningsinstinktet kunne dra til helvete, det var blomster å lukte på, arbeidshester å erte og muskler som skulle forfalle, for å bli møre, slik menneskene likte dem.

Og Tallak og Tollef likte virkelig kveget sitt, selv om de ikke var riktig metroseksuelle nok til å behandle de melkesprengte brysterstatningene deres med så mye varhet og omtanke som kuene ville ha foretrukket. De levde mange år i en vakker men dysfunksjonell symbiose med det stjålne storfeet, vakker fordi det er vakkert, mennesket og naturen og alt det pisset, dysfunksjonell fordi kveg også var det eneste de likte. Alt annet hatet de like intenst som Gandhi hatet negre. Dermed spiste de så mye biff og rømme at de ble overvektige, og senere døde de av hvert sitt dobbeltsidige hjerteinfarkt.

Moral: Ettertiden vil ikke være snill med Tallak og Tollef. Akkurat som vi i dag ignorerer alt det positive og hyggelige Gandhi tross alt gjorde, og bare tenker på rasismen hans, vil fremtiden se på de to stakkarene som dyremordere. Noe lignende kommer til å skje med deg også, i hvert fall hvis du er viktig nok til at noen vil gidde å huske deg. Så prøv å ikke hate bønder for mye, i hvert fall ikke så mye at du føler at du bare må spenne bein på dem når de går forbi deg på gata. Det er kanskje sosialt akseptert å mobbe bønder nå for tiden, men i fremtiden vil man ha like stor respekt for dem som vi har for pungrotter i dag. Ingen ville vel plaget en pungrotte?

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

1 comment to En fabel om å hate statssubsidierte, selvstendig primærnæringsdrivende.

Leave a Reply