Jeg har gjort mange snodige ting i mitt liv, jeg har veltet en ku (lekeku), bygget et tårn (legotårn), hoppet over et gjerde (et lavt et), og seilt i en båt (seilbåt). Det rareste jeg har gjort til nå er å parkere en bil. Vil du høre mer? Jeg også!
Bilde av: GiseleSånn kan det gå hvis en ikke forsikrer seg om at parkeringsplassen er ledig før en begynner å parkere
Når du skal parkere en bil, må du først spørre deg selv om hvorfor den skal parkeres. Er du egentlig fremme? Burde du ikke ha kjørt til et helt annet sted? Hadde ikke kollektivtrafikk vært både billigere og mer mijøvennlig, for ikke å snakke om at da hadde bilen allerede vært parkert, så du hadde sluppet alt dette arbeidet med å vurdere hvorfor og hvordan den skal parkeres?
Dersom du kan svare ja på to eller flere av spørsmålene ovenfor har du pådratt deg parkitt, og må parkere umiddelbart. Da må du igjen spørre deg selv: har jeg plass til å parkere her, eller, sagt på en annen måte, er det parkeringsplass til bilen min her? Under optimale forhold vil svaret på begge disse spørsmålene være ja, men 50/50 holder lenge for drevne parkanter, et ord som forøvrig ikke må forveksles med hverken par-kanter, som er endestykker som opererer i tospann, eller park-tanter, som først staves forskjellig, og deretter passer barna dine i nettopp parken. Ikke parkér i parker! Det sømmer seg ikke.
Parkofile er uenige om hva som er neste kulepunkt på parkeringens sjekkliste. Mange mener at en nå bør gå tilbake til utgangspunktet, og revurdere det avgjørende spørsmålet: vil jeg egentlig parkere akkurat her? Personlig mener jeg denslags parksturbering blir en overflødig og lite produktiv øvelse, som jeg riktignok ikke har noe i mot, men som passer seg best når du likevel har litt tid for deg selv, og ikke har parkert på lenge.
Når du endelig har bestemt deg for at det skal parkeres, og konkludert med at akkurat denne plassen er egnet til og åpen for parkering, er det svært viktig at du tar en veloverveid stilling til sikkerheten. Hvis parkeringplassen ser ut som den er av typen som får mye trafikk av mer eller mindre tilfeldig forbipasserende, kan det være lurt å legge en presenning over bilen, gjerne før du begynner å parkere, for å beskytte den mot rust lagt igjen av andre biler. Om parkeringsplassen selv krever at du bruker denslags utstyr er det antagelig ikke nødvendig, men du vil jo få parkert, så det er bare å dra den på likevel.
Noen parkeringsplasser tar betalt, disse tilbyr som regel en viss beskyttelse inkludert i prisen. Ikke betal for parkering i lugubre strøk, kjør heller videre til et parkeringshus, hvor du til en noe høyere pris kan velge og vrake i attraktive, romslige og imøtekommende parkeringsplasser.
Etter å ha gjort disse nitide forberedelser er du endelig klar til å parkere. Her er det essensielt at du begynner vart og forsiktig. Før langsom tuppen av panseret inn i hulrommet som ligger åpent fremfor deg, og se deg godt om til begge sider, så du unngår riper i lakken. Rygg gjerne litt frem og tilbake for å forsikre deg om at du får plass. Du vil merke at bilen glir lettere inn i plassen etter at du er blitt litt bedre kjent med den, og du vil snart begynne å skjønne hvorfor så mange velger å parkere i nettopp parkeringsplasser, det kjennes som om de to, bil og plass, faktisk er blitt designet for å passe sammen, i en vakker og storslått sermoni vi så prosaisk kaller parkering.
Det er imidlertid først når du har parkert ferdig, og vil hjem, at det viser seg hva slags parkeringsplass det er du har valgt deg ut. Det er ingen mangel på historier om folk som har parkert enkelt og kjapt litt utpå kvelden, bare for å oppdage dagen etter at bilen deres er blitt radiomerket, og det vil medføre store ubehageligheter å parkere noe annet sted i fremtiden. Dette er ikke ment å avskrekke de av dere som er på jakt etter fast parkeringsplass i nærheten av hjemmet. Svært mange oppgir å være tilfredse med den slags løsninger. Noen ganger kommer de likevel litt brått på.
Selv foretrekker jeg parkeringsplasser som plutselig dukker opp midt på lange motorveistrekninger i ørkenen, rett før du selv har oppdaget at du godt kunne tenke deg å strekke litt på bena og hvile øynene en stund.
Vittighetens Dyd kan dessverre ikke ta ansvar for konsekvensene av å følge denne bruksanvisningen i praksis, enten det er snakk om varige skader på parkeringsplassen, bilen eller ditt indre sjelsliv. Vi fraråder også våre lesere å eksperimentere med lukeparkering, da det er en teknisk svært krevende øvelse, med vesentlig høyere risiko enn vanlig parkering.
Lykke til!
Hehe…takk for påminnelsen om lukeparkering! Dessverre er det for sent. Jeg har fremdeles arr i sjelen etter et forsøk i Markveien i 2005.
Siden har jeg lett etter stoooore plasser der man lett kan bare siiige inn på plassen :-).
Morsom blogg dette her :)
Jeg beklager at vi foreløpig ikke er i stand til å skru tiden tilbake og advare deg i 2004, miromanda, men at mentale sår du pådrar deg under feilslåtte lukeparkeringer er dype, gror sakte, og skiller ut en grønn, klebrig substans som lukter litt sånn som min oldefar, Gammel Kanin, luktet etter det hellige whisky/surkål-ritualet vi alltid gjennomgikk på julaften i det Kaninske hjem, er helt sikkert. Å, for noen minner.
God bedring
må gi deg kudos for denne! wohoo!