Statens institutt for gastrofysiologi og generell ernæringsvitenskap har i dag levert en rapport til regjeringen, hvor man går inn for å tvangssterilisere, og i ekstreme tilfeller avlive, folk som faktisk liker lakris.
– Forkjærlighet for svart godteri generelt, og Pingviner og Tyrkisk Pepper spesielt, skyldes en alvorlig genfeil, som på sikt vil lede til arbeidsledighet, dårlig ånde og autisme hos bærerne, sier avdelingsleder Morten Membradaske til Vittighetens Dyd.
CC: BY-SA: – For normale folk, med fungerende smaksløker, kommer det neppe som noen overraskelse at folk som gleder seg til at den klissete, diaréfargede gugga som befinner seg inni Tyrkisk Pepper skal spre seg i munnhulen, er syke og stakkarslige, og bør få slippe å lide lenger. At de heller ikke kan tillates å formere seg, er nå blitt åpenbart, takket være fremragende forskning fra vår side, sier Membradaske, mens han sutter intenst på et kamferdrops. Han kan fortelle at forskerne lenge har trodd at lakrissyndromet var noe folk pådro seg i barndommen, sannsynligvis som følge av dårlig pottetrening. At dette nå har vist seg å være feil, tar Membradaske som et positivt gjennombrudd for både genforskningen og samfunnet forøvrig.
– Vi har jo gått rundt og trodd at lakrisspiserne ikke var til fare for noen andre enn seg selv, og latt dem holde på mer eller mindre som de ville. Vi har pekt og ledd en del, men ellers har vi ikke tatt problemet tilstrekkelig på alvor. Når vi nå vet om risikoen for at disse avskyelige menneskene skal spre perversjonen sin til kommende generasjoner, setter det oss i stand til å innføre målrettede tiltak, i dette tilfellet mot mutantenes kjønnsorganer. Disse må kappes av eller syes igjen, avhengig av utformingen, opplyser Membradaske med dårlig skjult entusiasme, og presiserer at han godt kan ta seg av det kirurgiske selv.
Det internasjonale selskapet Fazer, som produserer Tyrkisk Pepper, ønsker ikke å kommentere rapporten utover en kort pressemelding, hvor de hevder at de alltid har hatt en mistanke om at produktet deres kun var attraktivt for sære og rare folk, og at de vil donere deler av overskuddet sitt til den zoologiske hage i København, hvor de siste lakrisspiserene etter hvert vil bli sperret inne til skrekk og advarsel.
Eneste grunnen til at kaninen tar opp dette temaet er at jeg kommer fra lange, mange og strenge islandske tradisjoner. Ikke hjelper kaninens sjalusi på at min islandske slekt eier 50% av den største lakrisprodusenten på island heller. Bitterheten lyser igjernnom
Med andre ord er kaninens kritikk rettet mot den islandske overklassen, fremfor noe annet.
Og overklasse, det er vi. Tøv, sier du kanskje, Island går ikke så det suser lenger. Men joda. I trange tider har både dagtilbudet på fjernsynet, (Sjonvarpid), og godteinntaket flydd i været på sagaøyen. Dette nyter slekten min selvfølgelig godt av og hamstrer børstraktorer på billigsalg for å stue dem vekk i bestefars garasje. Slapp av, garasjen er mer enn stor nok.
I våre familieselskaper tas det vanligvis opp lakrisposer i inustristørrelse til kaffen. Gammel som ung kaster i seg Islands egne svarte gull (fuck olja til norge, pleier vi å si, eller: til helviti med olijuna noregs). Hyppig diskuteres det om hvorvidt lakris er sunt eller ikke.
Vi har erkjent diaréeffekten for mange år siden, men nyere rapporter skal ha det til at lakrisen har et stoff i seg som blokkerer arteriene. Forbanna tøv, sier vi. Ingen i slekten min har dødd før de nådde 90, og har da sovnet stille inn med den herlige komboen sjokolade MED lakris i munnviken. (oioi, for en spennende kombo, tenker sikkert dere melkesjokoladespisende horeunger med innvandrerblod i seg). Vonandi deyid thid öll og drukna af thessari hellvitis oliju.
Jazzgeir da, husker du ikke avtalen vi gjorde da det ble åpenbart at Island var blitt et gigantisk bordell for smellfeite russiske mafiosoer? Vi (motbydelig rike Norge) skulle kjøpe dere (søte og uskyldige Island) for et kvart oljefond, mot at dere sluttet å spille på nødhjelpsfetisjen vår for å få oss til å importere containerlass på containerlass med denne latterlige unnskyldningen for et godteri dere kaller lakris. Helt siden vikingtiden har dere gnidd lakris i trynet på oss, skrevet sagaer om uvesenet og krevd at vi skal lese dem på videregående. Vi er dritt lei, og siden syttitallet har vi bare ventet på en anledning til å kjøpe oss litt stillhet. Kontrakten ble inngått, Jazzgeir, selv om du var for mjödfylthr, eller hva dere nå sier på det erkekonservative og forfengelige språket deres, til å huske det. Lakrisen må fordrives fra landet. Det finnes ingen vei tilbake, sentralbanksjefen deres er norsk, og han inndrar alle pengene deres om dere ikke gjør som vi sier.
Ettersom jeg nettopp har vært på den fleipete lille øya i en uke kan jeg fortelle at det ikke finnes noen der som går rundt og spiser lakris.
det de derimot gjør er å tro på alver. alle som en. Ordføreren i Reykjavik gikk for et par måneder siden ut i isliavisen (islands avis, kommer ut en gang i måneden) og beklaget at en stein som vistnok var bebodd av alver (en såkalt alagablettur på fjollespråket deres) hadde blitt flyttet på i forbindelse med noe veiutbygging.
på det mer personlige plan kan jeg fortelle at når familien jazzgeir samles for fotografering, ja da er jazzgeir selv den som lager ablegøyer og artige grimaser.
Hilsen Tim, som har kjøpt seg ny t-skjorte med påskriften:
She’s fat
I’m drunk
It’s on!