Settingen er utenfor Trondheim, på 1800 tallet en gang. I det grovt vevde og slitte sengetøyet ditt, gløtter du på øynene for ente gang denne morgenen. Du tømmer den såre nesen din over et velbrukt lommetørkle, stygdommen varmer hendene dine. Tildligere vekkinger har skyldes alt fra kløe, mus og pottelukt, men nå er det nok søvn, klokka er sikkert fem allerede. Det er iskaldt i huset, bestefars kraftige hoste kan høres, klart gjennom veggen, fra siderommet. Det tar deg 20 minutter før det er ild i ovnen. Tankene dine ligger på dagens begivenheter i det du tygger noen dvasse poteter, og litt størknet grøt fra gårsdagens middag. Et sukk rømmer legmet, mens du studerer et fuktig sår du har hatt under foten en stund.

Dagen er lørdag og i byen må det hentes smør, salt og stearin til søndagen. En varm følelse vokser inne i magen din, til tross for det kalde og mørke rommet du befinner deg i. «Smør du gitt, nå skal vi kose oss her på gården» sier du stille for deg selv, og gleder deg til å komme hjem sent i natt, forfrosset, men med varene fra Gregors. Etter kirken, på din eneste fridag, skal alle i familien spise lapskaus, og kanskje en appelsin til desert på deling, hvis hellet står deg bi.

Du fantaserer om en maskin som kunne brukt fossefallets kraft til å flytte deg fortere, kanskje turen til butikken bare kunne tatt en time. Det slår deg at du må være sinnsyk.