Jazzgeir (Pondicherry, India):
Jeg befinner meg inni en jomfru, en velbrukt sådan. Som helhet har India mistet dyden for lenge siden, 300 års gruppevoldtekt kolonisering fratok landet sin blomst på den mest brutale måten tenkelig. Men Pondicherry har sin uskyld, sin nysgjerrighet og sin barnslige glede intakt.
Uskyldige, nysgjerrige og barnslige indere, sammen med kyniske, alkoholiserte og tildels voldelige europeere.
Personlig har jeg aldri følt meg tryggere enn jeg gjør her i Pondi. Mobilen min sender jeg med glede rundt blant de 20 ungdommene på hjørnet, som alle skal bli forklart på tamil hvor jeg skal. Siden forklarer de meg veien på en noe modifisert, men nesten forståelig engelsk. De er glade for å hjelpe. Kanskje en av dem kjører meg bort, eller bare blir med å gå, alt sammen på en hyggelig, ikke-psykotisk måte. I Oslo hadde jeg kastet skoene mine på gærningen som vil bli med meg fra bussholdeplassen og over veien, og løpt barbeint fra åstedet. Han hadde vel blottet seg også, kjenner jeg ham rett. Akk, Peter… Det skal nok ordne seg for deg også en dag.
Vi spurte disse inderne om veien til Norge. De sa det var til venstre, og tilbød seg straks å kjøre oss
På hjørnet drikkes det enorme mengder chai-te, folk kaster på stikka, spiller dam, henger, preiker, spiser… Hjørnet er en rickshaw-holdeplass, en fritidsklubb, en jobb og et liv, egentlig. De som henger der blir kalt hjørnemennesker og tar etterhvert både form og farge etter stedets arkitekur og maling. Mange er for eksempel grønne, andre mursteinsmønstret, og noen har til og med arvet utseende til frescoutsmykninger og statuer. Ryktene skal ha det til at en mann ble født som vindu. Jeg har ikke sett ham. Men det er en annen som ligner litt på det treet han pleide å henge ved. Helt sant. Og så er det de som har franske veiskilt. De blir ofte utstøtt. Det er ikke særlig kult å ha “Rue De La Cathedrale” trykket på brystet når man er hindu.
Byen er en av de få franske koloniene i området og arkitekturen bærer preg av dette. Men bare i den delen som kalles “den hvite”. Her finner du en god del franskmenn, men de er ikke synlige i gatene. Som regel skjult bak solbriller, hippiesjal, med bleke legger inne på de franske restaurantene, rasende forbi i Rickshawer (ok, noen har gått til anskaffelse av egen motorsykkel), eller i gjestehus som heter “colonial heritage”, “ren dez vous” e. l. De smiler ikke, snakker ikke engelsk og menger seg for all del ikke med indere.
Denne ensomme inderen drømmer om å få seg franske venner. Men kjenner vi den franske kulturen rett, blir det med drømmen.
Riktignok finner en og annen hyggelig backpacker veien hit. De er på leting etter seg selv i den indiske ånd, eller motsatt. Og noen lykkes. De slår seg ned, vender aldri tilbake. Litt utpå landet, i skogen eller i den konstruerte, klimanøytrale landsbyen Auroville, en forstad til Pondicherry, gjenskaper de koloniherrenes livstil, uten all volden. Her mediteres det tett, og selv om europeerne er i flertall, har de ikke klart å ødelegge den gode stemningen riktig ennå. Integreringen fungerer greit. Iallefall svært rolig og lavmælt. Det kan ha med alkoholforbudet å gjøre.
Man får en følelse av at området, faktisk hele India, er på vei et sted. For mens noen sitter på takterassen og endelig får tatt det kurset i tantrisk yoga de har ønsket seg siden de tok sin første pilatestime på Sats, er det alltid noen andre som holder på med et eller annet nede på gata. Alltid i bevegelse. Ingen høye topphastigheter nås, alt går vel i mellom 20 og 55 km/t, men det stopper aldri. India er en gryte av folk som beveger seg rundt i en seig suppe av karri. Ingen skriker, ingen viser finger og selvfølgelig er det ingen som viser rompa. Romper anses å være skitne i Indisk kultur.
Alle innbyggerne i India er menn. Likevel har de fire ganger så høy befolkningsvekst som Norge. Her har vi mye å lære.
Forpester europeerne Pondicherry? Svaret er ja. Og litt nei. Og litt kanskje. Fransk arroganse er blitt velkjent her, Pizza Hut er kommet og alkoholismen som følger den vestlige kultur begynner å synes i bybildet. Pondicherry er Indias billigste by å drikke i, og er derfor et yndet feriested for indere fra nærliggende byer. Frankrikes drikkekultur har definitivt ikke fått gjennomslag hos mannen i gata. Vin er den klart dyreste drikken du kan finne, derfor ender svært mange opp med å drikke dårlig sprit, også i bilen. Edru kjøring er farlig nok her, og fyllekjøring må være svært vanskelig når rattet er på feil side.
Men selv om noen av europeerne her er ekstremt narsisistiske og litt flytende på en irriterende, hippieaktig måte, slår resten av byen meg som svært velfungerende, effektiv og ikke minst vennlig. Indiske folk hever generelt ikke stemmen, og heller ikke europeerne skriker. Om Auroville har fått til sine planer fra 60-tallet om å samle mennesker fra hele verden til en lykkelig kule, vet jeg ikke, men jeg syns de har funnet et perfekt sted å forsøke.
Nå skal jeg senke meg selv og mine bleke legger ned i den indiske ånd, på selvleid TVS Apache 160cc. Skal bare hive i meg et sidestykke av en hellig ku først på den franske bistroen Satsanga. Blir så sjukt sulten av yoga.
