(Dette er tredje og siste del av historien. Del en ble publisert på mandag, del to på onsdag.)
Da jeg våknet i totiden ettermiddagen etter, husket jeg lite av hva som hadde skjedd resten av gårsdagen, men jeg hadde femogførti tapte anrop, ett nytt nummer. Pluss en melding. «v hr n å snkk md dg m. kn d kmm ht, hlst i dg?» Etter å ha prøvd meg frem med diverse vokaler på vilkårlige plasser, skjønte jeg at dagen kom til å stå i de dårlige bortforklaringers tegn.
Det skulle drikkes kaffe i treromsleiligheten med de syv beboerne, så mye var klart. Fire store TVkanner hadde den stakkars barnemoren brygget, jeg gikk utifra det var i håp om å ildne opp ektemannen til å legge all sin kraft i verbalangrepene som utvilsomt ventet meg. Det skulle snart vise seg å være en feilslutning.
Vi satte oss uten å ha vekslet ett ord. «Og du kaller deg gudfar!?» snerret plutselig Far til meg, og Mor serverte meg den første koppen glovarm kaffe, uten kopp, rett i fleisen. Jeg registrerte at hun umiddelbart skjenket en ny kopp og holdt den i brysthøyde. «Jeg tror jo strengt tatt» (ny kaffekopp i ansiktet) «ikke på Gud» (mer kaffe), prøvde jeg meg. «Men kontrakten da?!» brølte Far, mens Mor fortsatte å skjenke kaffe og kyle den i min retning. « ‘Jeg lover å beskytte og bevare mine gudbarn etter beste evne’», han leste høyt fra det juridisk bindende dokumentet jeg hadde undertegnet på sykehuset nå, « ‘og alltid ha deres beste for øyet i alle mine handlinger.’ Men herregud mann, selvlysende tatoveringer! Hva tenkte du!? Sammen med all blødningen ser det ut som de hører hjemme i en høstutstilling på åttitallet!» Mor hadde tømt den første kannen, og den andre var, etter svien i øynene å dømme, en irsk variant, dog uten krem.
Ganske snart hadde scenen gått over i en karnevalesk hyllest til den totale normoppløsning. Far lå i fosterstilling på gulvet og tygget sakte og grundig på sammenkrøllede kontraktsbiter, mens Mor hadde begynt å drikke annenhver kopp av whisky og kaffe-blandingen, i stedet for å kaste dem på meg. Jeg spurte forsiktig om jeg burde tolke farens appetitt som en annullering av vår skriftlige avtale, og tok spasmene hans som et bekreftende svar. Mor satte seg gråtende på armlenet på stolen jeg satt i, og begynte å skjenke kaffe fra den tredje kannen på meg, uten å gå via en kopp denne gangen. «Kanskje jeg skal gå nå?» mumlet jeg, og Mor hulket: «Ja, kanskje det, men det var hyggelig at du stakk innom». Jeg tittet såvidt inn til småguttene på veien ut, de blødde fremdeles kraftig, og tre av dem hadde fått stygge infeksjoner, men de så fredfulle ut, selv om det umulig kunne være lett for dem å sove i det skarpe lyset som skinte fra de små skallene deres.
Men da jeg forlot åstedet følte jeg meg, den dårlige stemningen til tross, som den moralske vinner av historien. De fortvilte foreldre hadde nemlig ikke oppdaget den virkelige tabben, og for all fremtid vil Jeremias derfor være kjent som Emanuel, Aleksander som Svein, Sebastian som Jeremias, Svein som Aleksander og Emanuel som Sebastian. Så har jeg bidratt til å prege de små barnas sinn og oppvekstvillkår, jeg også.
Det er som et stikk i hjertet å lese denne historien. Hvordan kunne de få fem barn uten å oppkalle et eneste etter meg? Dessuten syns jeg kaffekoppene var velfortjent, din boms!
Men trøst deg, Kalle, med at noen mennesker er bedre anlagt til å bli forlovere enn gudfedre. Morsomme taler og utdriting foran svigerfamilien til en venn er en lettere bør å bære enn å overta noens barn.
Og forresten, om foreldrene skulle dø, og du skulle overtatt dem, ville du da ha kalt dem deres tatoverte eller ordentlige navn?
Gudforeldre er pålagt å gi barna nye navn når de overtar dem, selv om de skulle være søtten år gamle, og jeg ville satset på tradisjonelle, blodnorske navn: Tallak, Tollef, Tørres, Tostrup og Tuborg. Så kunne alle fått vanter med samme initialer, og de ville lært seg å dele. Alle vinner, særlig den av dem som slipper å hete Jazzgeir.