(Dette er del to av en historie i tre deler. Del en ble publisert på mandag, del tre kommer på fredag.)
De kommende dager var ett spørsmål på alles lepper, men for meg gav svaret seg selv. Den eneste anstendige dåpsgave til femlinger er gavekort fra et tatoveringsstudio, å tro noe annet er i beste fall naivt. Hjemmelagde bleieskiftingsmaskiner og psykologiske standardverk om flokkmentalitet bør ikke undervurderes, men første prioritet skal og må være rask og sikker identifikasjon av de små. En uke etter hjemkomsten bar det avgårde, etter at jeg hadde lagt all min retoriske prestisje i å få følge barna selv. Litt ansvar må en gudfar innrømmes.
Svaksjelet som jeg er, ville det vært uansvarlig om jeg skulle blitt med inn i lokalene hvor dyptgående skrivemaskiner og kjøttviskelær er foretrukne arbeidsverktøy. Men etter noen timer på venteværelset, akkompagnert av de liflige toner sår barnegråt ofte høres ut som når en drikker med begge hender, var jeg klar til å bryte mitt gode forsett, og banket bestemt på døren. «Tålmodighet!» ropte noen fra innsiden, men jeg hadde ingen.
Da jeg åpnet døren så jeg med én gang at samtlige unger hadde fått feil navn prentet inn i sine akk så inntrykksvàre panner. Jeg innså dessuten straks at det faktum at jeg i løpet av få sekunder var i stand til å trekke såpass bastante konklusjoner, gjorde hele prosjektet noe overflødig. Og når jeg tenkte grundigere over saken, stod det klart for meg at farget blekk sprøytet inn i hud som tjener den hensikt å beskytte en fremdeles lite sammenvokst hodeskalle, neppe ville bidra til å gi de håpefulle et kjernesunt forhold til vår kulturs rikholdige utvalg av kjemisk hjernestimulans. Så mye for den perfekte dåpsgave, som ikke akkurat var blitt billigere av TattooTerjes hardnakkede krav om saftige bestikkelser for å se bort fra fasilitetenes «vanligvis svært rigide aldersgrense» atten år.
Slukøret lusket vi hjem, jeg en liten formue fattigere, de deres første identiteskriser rikere. Onkel Skrues første tiøring ble lykkeskillingen nettopp fordi den var feil valuta, tenkte jeg, kanskje vil noe lignende skje på grunn av disse tatoveringene? Men Skrues mynt inspirerte ham jo til å tjene ytterligere et hav av samme sort, så hvis analogien skulle holde, kunne mine gudbarn se frem til hvert sitt liv i en kropp som ble stadig mer tildekket av uttrykk for en av de andres personlighet. Hadde det vært et realitykonsept, ville jeg blitt fascinert av produsentens kreativitet. Den dagen skjenket jeg ikke ideen om å selge rettighetene en tanke, skuffet som jeg var over egen skrantende logikk og tatovørens slepphånd.
Vel fremme ved inngangen til mine venners leilighet var det imidlertid duket for barnas rituelle oralmelking av moren, en anledning som ikke innbyr til dyp refleksjon rundt forholdet mellom ens sønn, hans fødelsattest, og navnet som står tatovert i pannen hans. Hun takket meg pent for gaven, jeg mumlet noe om å treffe en mann angående en hatt og snek meg ut, i håp om at de aldri skulle finne de fem feilene.
(Dette er del to av en historie i tre deler. Del en ble publisert på mandag, del tre kommer på fredag.)
