Et vennepar av meg fikk barn nylig, en gledelig begivenhet på alle måter, ettersom foreldrene holder nokså høy genetisk standard, og ikke har latt seg overbevise av mer enn en håndfull av de eksperimentelle oppdragelsestrategiene som forfektes i vår til tider misantropiske krets. Det eneste som kompliserte saken en smule, var at denne tandre kvinne på 160 centimeter og 53 kilo presterte å nedkomme med femlinger, eneggede sådan. Den stadige strømmen av jordmødre, som måtte tilkalles ettersom den førstes favn sakte men sikkert fyltes til randen av nyfødte, var dypt imponert over hennes åpenbart svært gjestfrie livmor.
Fem barn, altså. Atten tusen tre hundre og seksten gram nylagde mennesker. Det er selvfølgelig fristende å innta den holdning mange har til kattunger når en står ovenfor en fødestue med 41 småbarn, og intet mindre enn tolv prosent av dem er ens egne. All ære til de ferske foreldre for å ha overkommet denne fristelsen, for rett og slett å ha støtt tanken bort som utenkelig allerede i dens spede begynnelse. Aleksander, Emanuel, Sebastian, Jeremias og Svein skulle hverken prakkes på tilfeldige forbipasserende eller skånsomt skylles ned i hvert sitt handicaptilpassede toalettet. Ved nærmere ettertanke er hele ideen antagelig bare en refleksjon av det som foregikk i mitt eget hode da disse såkalte venner, den første gangen jeg var på besøk på sykehuset bare noen timer etter fødselen, entusiastisk spurte om jeg ville påta meg ansvaret å være gudfar for hele gjengen.
Det sømmer seg ikke å tenke seg om i slike situasjoner, ei heller å løpe for livet. Man skal tvert imot føle seg beæret over at to mennesker anser nettopp deg til å være best egnet til å overta deres mest dyrebare eiendeler, uavhengig av at man selv vet hvor feil de tar. Hadde de fortalt meg noen år tidligere, på nachspiel, at de kom til å velge meg som gudfar når de, en gang langt (langt) frem i tid, fikk barn, ville jeg sannsynligvis blitt rørt til tårer, eventuelt ledd rått av deres elendige dømmekraft, litt avhengig av promillen på det aktuelle tidspunktet.
Denne dagen var det imidlertid andre reaksjonsmønstre som gjorde seg gjeldende: internt bunnløs angst, eksternt en uoverkommelig trang til å resitere etter hukommelsen Jens Bjørneboes roman Jonas i russisk spontanoversettelse, hvilket jeg sporenstreks gikk i gang med, og, ettersom jeg ikke kan språket og bare har lest boken én gang for mange år siden, fullførte tre og et halv minutt senere, stående i vinduskarmen med hodet tredd gjennom persiennen mens jeg hylte: «Nei! Ikke hagla! Løp, løp mot havet, gutt, Hr. Steiner har ikke fått morgenkaffen sin ennå!».
Om dette svekket de nybaktes tro på min evne til å oppdra foreldreløse, skjulte de det godt. Papirer ble undertegnet, og jeg gjenfant meg selv utenfor sykehuset ti minutter senere, en blodig dødsulykke unna fembarnsfarskap.
(Del to kommer på onsdag, tredje og siste del på fredag. Tålmodighet, barn.)
