Det burde ikke komme som en overraskelse at det tar tid å spikke en motorsykkel, spesielt når det regner og materialene blir myke. Likevel må du ikke gi opp. Tenk på alle de fabelaktige eventyrene du kommer til å oppleve når du for første gang kan bestige din egen piratkopierte Harley Davidson i gjennomført furu, og sette kursen mot Arvika.
Arvika er som kjent det lovede land for entusiaster av alle slag, om det så er fyrverkeri av honning, umotiverte drap på menige tyskere eller røyken fra leirbål laget av falske Led Zeppelin-effekter som får saftene til å strømme gjennom hva du nå har av lemmer. En bedre bevart hemmelighet er byens fasiliteter for rånere med tolleknivfetisj. Godt kamuflert bak en enorm ringeklokke med påskriften «Mentalsjukvård för extra hopplösa tilfällen», i krysset mellom Inte Riktigt Like Stora Gatan og Snikkarbovägen, ligger en velutstyrt sløydsal med en overflod av genetisk manipulert kvist og så mye nyslipt blankmetall at det svir i øynene.
Så hva venter du på? Ut i skauen med deg, jente, så sees vi på den andre siden av grensen. Men ikke prøv å ta med deg geitost gjennom tollen, det er aldri verdt risikoen.
Tenkte på å kaste meg på hundekjøringbølgen selv.
Det er fort gjort; bare å oppdra et dusin beinharde bikkjer som kan tåle minusgrader langt under det jordiske. Med mord i siklevikene, bjeff som forteller at de klare for å angripe isbjørner og to forskjellige øyne som liksom sier “hei på deg”.
Det geniale ved det hele er at jeg allerede bor på Grønland. Og de bikkjene er dumme som brød! De aner jo ikke forskjellen på landet og bydelen.
La oss se hvordan gutta på t-banestasjonen med rottweilerne sine liker den kaka!
De små, men akk så sinte nye bestevennene mine skal forøvrig oppdras til å gyve løs på mennesker i uniform, mennesker med dreads, med hårbånd, med Nike shox sko, gutter med bling i ørene, med buksene nedi sokkene og folk som har U2 som et av sine topp fem band. Og folk som sier “hva skeeer a”, folk som snakker tulledansk og folk som spiser ett potetgullflak i flere biter, (med fortennene).
Høystærede dr. Jazzgeir
Du kjenner meg ikke, men jeg finner det likevel maktpåliggende å påpeke en alvorlig geopolitisk feilslutning i ditt ellers så retorisk forførende argument angående urbane trekkhunders kritiske rolle i ditt arbeid med å oppdra tilfeldige forbipasserende.
Grønland er ikke et land! (Det blir det riktignok i juni, men det er i denne sammenhengen irrelevant.) At du i det hele tatt kan antyde noe slikt, vitner om en total mangel på respekt for det imponerende siviliseringsprosjektet de danske kolonimakter har lagt så megen prestisje i. Hadde det ikke vært for våre fascistsøsken i sør, ville de noble eskimoer fremdeles vært tvunget til å klubbe ned nyfødte sjøløver for skillemynt. Nå er hele gjengen i København, underlagt et strengt, statlig kostholdsregime bestående av Koskenkorva Vargtass og kasserte wienerbrød. Fremskritt, kaller vi det. Den hvite manns byrde er tung men rettferdig.
Jeg er overbevist om at du ved nærmere ettertanke vil innse at dine uttalelser avslører at du har utviklet et i overkant tett forhold til de reptile avdelinger av din egen hjernemasse, og straks henvender deg til en prest, psykolog eller politikonstabel for rituell avstraffelse og mental rensning. Rapporter gjerne tilbake om hvorledes prosessen forløper.
Forøvrig melder jeg meg frivillig til å lufte hundene dine inntil du er i stand til å vende tilbake til din rolle som produktiv og autoritetstro samfunnsborger. Har du lært dem opp til å sitte bakpå en motorsykkel uten å klage over fliser i halen?
Ærbødigst,
Kalle Kanin