Hei, mine vakre små! Lenge sia sist! Jazzgeir skriver fra i kveld referat fra Paradise Hotel sesong 4 på bloggen til Comoyo . Sjekk han ut.
 Aviser kan brukes til så mangt, men det er fort gjort å glemme å lese dem (Bilde: flickr.com/mbg_photos) Nok en uke har gått, og i avisene har det stått ting nesten hver dag. Noe av det har vært såkalte nyheter, altså hendelser som har funnet sted nylig, og noe har vært sterke, middels sterke eller direkte svake meninger, også kjent som utspill, gjerne fra politisk hold, eller et eller annet annet hold, i denne ukens tilfelle fra høyre. Altså den politiske retningen høyre, ikke partiet med samme navn. Gikk du glipp av noe? Helt sikkert. Spiller det noen rolle? Høyst sannsynlig ikke, og i alle fall får du her en oppdatering, så du kan late som du ikke gjorde det likevel. Men ikke skryt til sjefen din av hvor godt du følger med, for da gir han deg sikkert bare enda mer å gjøre, og det er det ingen som er tjent med. Denne ukens viktigste tema i spaltene som inntil nylig var preget av trykksverte, men som i våre dager fremstår mest som svarte streker på en fritt valgt skjerm, var fremmedfrykt og rasisme, eller som Christian Tybring-Gjedde kaller det, hjemmekos og berettiget rangering av tradisjoner og oppvekstvillkår. Og for å ikke henge ut den stakkars lederen av Oslo Frp mer enn nødvendig, vil jeg gjerne nevne at Michael von Tetzschner, leder i Oslo Høyre og utvilsomt adelig av fødsel, allerede på mandag uttalte at han helst vil sette alle som er fattige i fengsel, i hvert fall hvis de er utlendinger. I tillegg fikk vi rapporter fra verdens mest europeiske verdensdel, nemlig Europa, om at Rom-folket, du vet de som griller brødskiver og selvdøde duer utenfor Grønland T-banestasjon, er nøyaktig like forbanna uglesett som de alltid har vært, altså omtrent like mye som om de faktisk hadde vært ugler, og ugler spiste småbarn for moro skyld. Dessuten er det bevist en gang for alle at aliens er nazister. Det er med andre ord best å holde seg hjemme, og tvinge alle andre til å gjøre det samme.  Har du latt avisene hope seg opp i det siste? Vi også. (bilde: flickr.com/celinesphotographer) Det er en hel uke siden forrige uke begynte, samtidig som uka før den tok slutt. Uker er i det hele tatt ganske så forbigående av seg. Men det skjer nesten alltid noe i løpet av dem, selv om det kanskje ikke virker sånn, i hvert fall i et månedsperspektiv. Avisene prøver i det minste skremmende hardt å gi inntrykk av det, at det skjer ting, altså, og aviser er viktige. Helt til de går konkurs fordi ingen gidder å lese dem lenger, og da var de kanskje ikke så viktige likevel. Uansett, hvis du tilhører den utrydningstruede arten som faktisk har dårlig samvittighet for at de ikke følger med i verden, kan du nå støtte deg på denne oppsummeringen, og bruke den til å hindre venner og kolleger fra å mobbe deg og den bunnløse uvitenheten din. Hørte jeg et takk? Ikke det, nei. Men velkommen skal du være, samma faen. På begynnelsen av uka var den store nyheten at en fyr som tidligere jobbet i Dagbladet, og endelig har kommet så langt i psykoterapien sin at han tør å innrømme det for omverdenen, kanskje gikk litt langt og skrev en hel bok om det. Dagbla’-folk drikker for mye til å lage en skikkelig avis, skrev han, og Dagbladet reagerte sporenstreks med å sende Esthen O. Sæter til Dagsnytt Atten for å motbevise ryktene. At han stilte dritings var kanskje helt etter planen, men det skaffet dem i hvert fall masse oppmerksomhet, og det kan man jo ikke få nok av nå om dagen.  Oppvask er både hyggelig og sjarmerende, synes du ikke? (Bilde av: flickr.com/penumbra) Når jeg skal lage mat, tyr jeg som mange andre i samme situasjon til det litt avsidesliggende rommet vi i dagligtalen kjenner som kjøkkenet. I beste fall er kjøkkenet et innbydende sted, med diverse varer preget av fargen hvit, skånsomt plassert på strategisk utklekkede lokasjoner, der de er lett tilgjengelige for den husarbeidende, urbane mann, men samtidig ikke står i veien for utførelsen av de mange kulinariske prosjektene som preger vår næringsavhengige hverdag. Kjøkkenet mitt, derimot, har tre utgansdører, og dermed overhodet ingen plass til å putte noe som helst som er større enn enn middels brødrister, kjøpt på Clas Olshon for aller billigste penge og senere rengjort en gang imellom og knapt nok det. Greit, jeg skal innrømme at jeg har noen skap. Noen av dem har til og med hyller, men den kjølige varianten av disse oppbevaringsinstallasjonene har jeg måttet plassere på verandaen. Det sparer meg for store utgifter om vinteren, og har en slankende effekt om sommeren, da maten uten unntak går ut på dato med en eneste gang, jeg blir kvalm av å spise den, og ufrivillig bulimi er da en slankekur så god som noen, synes du ikke? Komfyren har jeg plassert midt i rommet, slik at den også kan brukes som spisebord. Med noen ekstra høye stoler fungerer det ypperlig. Her i huset har vi ingen problemer med at maten blir kald dersom noen ikke møter opp til avtalt tid, og brannsår på fingrene er et utmerket samtaleemne både i selskapslivet og på arbeidsplassen, uansett om kollegaene er polske, døve, eller bare utrolig kjedelige. Men en ting jeg ikke har funnet plass til, er en oppvaskmaskin. Det var i utgangspunktet derfor jeg fikk meg en kjæreste, en løsning som så langt har fungert langt dårligere enn optimalt, da hun har en jobb, og jeg bare later som jeg har det. Heldigvis har jeg i min bunnløse visdom funnet en enda bedre løsning på problemet, et grep som er like enkelt som det er genialt: Spis opp maten din, gutt. Alt sammen. Kom igjen nå, det er en liten smak saus igjen helt øverst på tallerkenen, akkurat der. Sånn ja, nå var du flink, og både asjett og bestikk kan brukes igjen til frokost i morgen. Velbekomme.  Disse forlatte syklene symboliserer fire tøysete gutter som forlot bloggen sin akkurat da den trengte dem mest (Bilde av: flickr.com/te55) August er både den beste og den verste måneden i året, fordi det er da sommeren endelig kommer, samtidig som den nesten er slutt. Bare de mest ufyselige av oss har noe ferie igjen, og det er jo som regel de det er hippest å henge med, om ikke annet fordi ingen andre gidder. Dessuten er august selvfølgelig en tid for melankoli og bunnløs sorg, akkurat som resten av året. En måned som tilbyr noe for en hver smak, med andre ord. August er også måneden vi i Vittighetens Dyd skulle ønske vi hadde en kommunikasjonsrådgiver eller «ekspert» i «sosiale» «medier» til å fortelle oss hvordan vi skal ta det norske internettet med storm, også utenom sesongen. Om vi hadde hatt det, ville den viktigste arbeidsoppgaven hans vært å dele ut blodkjeft hver gang vi plutselig slutter helt å blogge med en gang parradais tar slutt. «Dere hadde tusenvis av lesere!», ville han skreket på redaksjonsmøtene, «og se på dere nå. Jazzgeir har grått så mye at tårekanalene hans har vokst inn i hjernen på ham, men så lenge han ikke forteller vilt fremmede om hva det er som er så jævla trist, er hele den ufrivillige vannhode-looken hans bare patetisk! At Jimmini Krikket ikke skriver noe er egentlig bare en fordel, for det er ingen i målgruppa deres som kan engelsk likevel. Men Massevis! Jeg vil ikke en gang begynne å snakke om alt som er galt med Massevis.» «Sikter du til den enormt høye sosiale intelligensen min, som hindrer meg i å legge ut historier fra hverdagen min, fordi jeg risikerer å stille meg selv i et dårlig lys?» «Ja, Massevis, du er altfor selvkritisk. Det er akkurat det som er problemet.» Som observante lesere (hei, Mamma) vil ha merket seg, er det jeg, Kalle Kanin, som er denne manglende PR-duden som burde ha frest og spyttet på resten av den alltid haltende Gjeipegjengen. For man kjefter jo ikke på seg selv, uansett hvor like rævva som de andre man måtte være. Og nå som sommeren er over og hvilepulsen har senket seg over vårt asbestinfiserte redaksjonslokale, kommer jeg til å prøve å tvinge oss til å blogge litt nå og da, kanskje til og med meg sjæl. Forvent enorme gjenoppstartvansker og mye sutring. Jeg tror det hjelper å mase på oss i kommentarfeltet om frekvensen skulle bli for patetisk, men lover ingenting. God høst, solariumsfitter. Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.  Dette er et bilde av noen som tar bilde av noen som maler et bilde av et bilde. Originalt, eller hva? (Bilde av: flickr.com/globalx) Billedkunst har alltid vært en forunderlig affære, fra de første huleboerne bæsjet på veggene sine og tvang naboen til å gi resultatet et ærlig men skånsomt terningkast, til våre egne hardt rammede dager, hvor det er blitt hipt å være mainstream igjen, selv om ingen riktig vet hva det betyr lenger. Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg at det går an å lage et originalt bilde om dagen, men kunstnere selv er ikke nødvendigvis enige i dette dystopiske perspektivet på deres eget, dypt visuelle virke . Derfor tok jeg en prat med billedkunster og kråkeoppdretter Oskar Ostebeger, som mener å ha funnet løsningen på alle sine personlige og artistiske problemer. Velkommen hit til kontoret mitt, Hr. Ostebeger, det kan sannelig ikke ha vært lett å finne frem? Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser. |
|
|
Vittighetens Dyd er en uavhengig humorpublikasjon produsert av Gjeipegjengen. |
|
Siste kommentarer