|
I VG har det den siste tiden florert av artikler rundt norskpakistanske jenters dobbeltliv. De vil forståelig være anonyme der de bretter ut om alle løgnene de serverer slektninger, for å få leve et normalt liv. På vg.no kom jeg i dag over en ny overskrift:  Denne populære delen av Amsterdam får Kalle Kanin IKKE lov til å befatte seg med Når du, hvem du nå er, leser dette, befinner jeg, Kalle Kanin, meg i Amsterdam, Nederlands «hovedstad». Men mens jeg skriver, er jeg fremdeles i Oslo, Norges hovedstad (uten anførselstegn). Er det ikke underlig hvordan denne teknologien kan fucke opp både tids- og stedsansen vår? Uansett, den eneste grunnen til å dra til Amsterdam er som kjent fri tilgang på horer og hasj, men jeg drar dit med kjæresten min, så vi kommer til å «prioritere» tulipaner og Rembrandt-museet. Flaks. I hvert fall for den mentale helsen min. Dette innlegget er altså bare ment som en liten pause, et pusterom, så og si, fra den overdådige Parradais-dominansen som utvilsomt har brettet seg over vårt lille hjørne av internettet, til «glede» for alle dere som hater reality, men likevel føler dere sosialt eller familiært forpliktet til å holde et slags oppsyn med hva vi driver med her på bloggen. Takk til dere, sjuke mennesker som dere er. Les resten av En avveksling/oppfordring til brukermedvirkning  Dydens statistikk. Jeg ber deg legge merke til at paradise startet for noen dager siden. I dag har jeg fått besøk av Kristisk, som de mest trofaste av dere vet har skrevet for oss et par ganger for lenge siden. Jimmini er her også, han kom akkurat. Jimmini og Kristisk snakker om nettpornovaner, Jimmini liker gaytube, Kristisk liker å cruise litt rundt og har ikke noen favoritter. Jeg vet at Kristisk har noen ganske så kontroversielle preferanser og mistenker at han lyver. Jeg mistenker også at samtlige av deltagerne på Paradise Hotel er utenfor hans interessearena og at han dermed kan bidra med noen deilige observasjoner i kveldens episode. Jimmini kan forhåpentlig bidra med noen homsete bidrag. Den homoen. Kristisk og jeg klippet oss isted og jeg har endt opp med samme frisyre som Aleksander With. Kjipern. Verre for Kristisk som fikk Niklas sin. I dag sponser Bruno Banani programmet. Hvem kjøper en parfyme med et så rart navn, en gammel og skallet mann i reklamen og et så lite attraktivt design? For ikke å snakke om drittlukta. Nok guttejåling, vi er i gang! Paradise Hotel, episode 3.  Til og med barn og barn med minoritetsbakgrunn har noe å blogge om. Ja, da var Paradise Hotel i full sving igjen og bloggeaktiviteten her på Vittighetens Dyd har endelig litt mer trøkk på børsa. For meg blir det en stor utfordring å holde samme tempo som Jazzgeir som nå skriver 4 innlegg ukentlig. Heldige fitte. Han sitter i sofaen, blir tjukkere og tjukkere (bortsatt fra fingerene hans som får gjennomgå forbanna intensiv trening), og har alt han trenger å skrive om levert i en lett tilgjengelig og praktisk silikon- og betakaratenluktende pakke. TV3 har til og med gjort sånn at han kan lage seg litt mat hvert 20 minutt. Jeg derimot må lete langt og lenge etter noe å blogge om. Jeg ser nesten ikke på tv i det hele tatt. Nei, vent. Det er balle usant. Jeg ser flere timer tv daglig, men bare programmer jeg faktisk liker. Hvis jeg skal begynne å se programmer som er helt på trynet i tillegg til de jeg allerede har laina opp bare for å ha en dritt å blogge om må jeg kutte ut noe annet fra min daglige rutine. Greit, jeg trenger kanskje ikke runke fullt så mange ganger etter jobb hver dag. De 5 siste tar faktisk unødvendig lang tid. (Hmm… To avsnitt… Det va’kke no’ særlig å legge ut. Jeg får fylle opp med litt nytteløs informasjon om dagen min før jeg vender tilbake til mitt lille dilemma.)  I kveld får vi besøk av en ny jente. Hun er grei. Neida. (bilde:http://www.flickr.com/photos/darkpatator/ Jeg så til min store fornærmelse at det er flere som har kastet seg på realitybloggebølgen jeg startet og reagerer med mistro, litt gråt og mye snørr. Til og med VG og Dagbladet hermer etter meg. Forbanna tøyter. Paradisebloggen, jeg druser deg i rassen. Det burde være forbeholdt oss intellektuelle å tekstlig tolke dette mesterverket av et program. Camilla Bjørn, for en sugge. Nok snufsing, vi er i gang! Paradise Hotel, episode 2. Les resten av Parradais hotel, andre episode  Omtrent slik utartet kveldens vorspiel seg på hotellet. Vilt, sier du. Ekstremt, sier jeg. Årets nettbaserte gjengivelse av programmet stiller med skyhøye forventninger til seg selv og programmet, og vi føler et enormt press er lagt over oss i Vittighetens Dyd. Vi er blitt færre siden i fjor, da de andre skribentene døde. Kjipern for dem, da Paradise gir oss de beste lesertallene siden Toroborgen på sitt skarpeste. Siden sist har jeg selv altså sluttet å studere , blitt feit og begynt å jobbe for å spare opp penger til å ta ferie i månedene Paradise varer. Jeg oppdaget at forbruket og kaloriinntaket økte i takt med inntektene, så jeg greide ikke ta ut ferie. Jeg får nøye meg med å se episodene en gang om dagen, når de går på tv, og skrive om dem så dere, kjære lesere, kan lese dere opp på mine følelsesutbrudd i god tid før neste episode sendes. Min egen deltagelse ble altså ikke realitet da jeg har lagt på meg rundt ti kilo siden i sommer og dermed ikke kvalifiserer til å drikke og slappe av ved bassengkanten, være meg selv 100% og dra på lavbudsjettsutflukter som minner om egne dater, bortsett fra at jeg har mer mat på min pikknikk. Vi har enda ikke trykket opp noen bok til å samle Paradisereferatene fra i fjor, da forlagenes tilbud lot vente på seg. Jeg er bitrere enn noen gang og kvesser fjærpennen for å overgå fjorårets nedverdigelser. Nok catch-up, vi er i gang! Paradise Hotel, episode 1. Les resten av Parradais hotel, første episode Er det ikke flott? Og det tok bare et år å lage det. Så du kan godt begynne å glede deg allerede nå til neste gang vi pusser opp den visuelle profilen vår, tidlig i 2011. Siden ingen liker forandringer, vil jeg gjøre oppmerksom på at vi tar imot utskjellinger i kommentarfelt og på epost, men prøv å holde kritikken over beltestedet, så ingen begynner å gråte. Skeptiske lesere lurer kanskje på hvordan vi har klart å fotografere oss selv i et fly, når alle sammen er ombord i flyet. Har vi brukt selvutløser? Overlevde vi styrten? Eller er bildet rett og slett manipulert, eller photoshoppa, som det heter i bransjelingoen?  Hvor gammel tror du denne muntre fyren vil du skal tro han er? Jazzgeir har burdag! I dag! Helt sant. Det betyr at han kommer til å få alt for mye oppmerksomhet fra vennene sine i hele kveld, så føl deg for all del ikke presset til å legge igjen en bursdagshilsen til ham i kommentarfeltet du finner helt nederst på denne siden, eventuelt gjemt bak en link dersom du leser dette på forsiden, overfladisk som du er. Han kommer sikkert ikke til å bli kjempetrist hvis ingen gjør det. Dett er altså dagen når Jazzgeir får aller mest av det han liker nest best, etter ronking. Til tross for at dagen åpenbart burde vært viet til en feiring av moren hans, som ikke bare måtte presse ham ut mellom kjønnsleppene sine, sittende på huk på en forblåst men den gang nokså velstående øy midt uti havet. Hun ble også nødt til å smugle ham hit til Norge da han var åtte, etter at et vellykket kinaputtangrep på byens rådhus hadde skaffet ham et vaskeekte fakkeltog på nakken, og familiens sikkerhet var truet. Derfor har ikke jeg tenkt til å bidra ytterligere til å blåse opp egoet hans, og nøyer meg med med å hente opp noen mer eller mindre flatterende bilder fra denne bloggen av ham, i stedet for å skrive den omfattende biografien han utvilsom føler han fortjener.  Oppmerksomhet, ja. Jazzgeir elsker det, også når den er rette mot spesifikke kroppsdeler  Jazzgeir bestiger steinkvinne -- en aktstudie i svakt motlys  Jazzgeir og meg, på en god dag Og helt til sist, en reprise av bursdagssangen jeg skrev til Jazzgeir i fjor, og som han insisterte på å fremføre alene, med kroppsspråk inspirert av den ene operaforestillingen han ble tvunget til å gå i på ungdomsskolen. foran alle de fremmøtte på bursdagsvorsen han og Massevis arrangerte: Homoerotisk bursdagsvise til Jazzgeir Hurra for deg, vi hyller ditt lår, ja deg vil vi onanere  Innbyggerne i den lille hovedstaden prøvde seg på improviserte løsninger på presserende problemer, men til slutt måtte styresmaktene frem med lommeboka igjen Dette er en nyhet jeg er lovlig sent ute med å skrive om, og derfor mer en påminnelse enn en faktisk nyhet, men det er likevel verdt å nevne at de mange reklametårnene som står på fortauene der folk bor, og således er en fare for den frie ferdselen vi i Norge er så glade i, skal slukkes. Altså, reklamen skal fjernes, men tårnene blir stående. Formodentlig i den hensikt å sikre den frie ferdselen ned i byens kloakksystem, hvilket vi vel bare får godta, dersom vi ønsker å beholde våre vestlige sanitærstandarder, og det gjør vi vel. Jeg har selv et reklametårn stående rett nedi gata, og ettersom det har vist seg umulig å ta knekken på med bare never og en Joker-pose med frukt og wienerbrød, som er det jeg vanligvis bærer på når jeg går forbi det, er jeg glad for at kommunen endelig tar grep om saken, og rister den, så å si, til problemet faller dødt til marken, og etterlater seg få, om noen, spor. Da bortsett fra et svært jævla tårn, med hatt og plexiglass, som står fucking midt i veien, du må gå rundt det, og du kan ikke søke ly for vinden bak det, på grunn av «måten vind oppfører seg på når den treffer store, sylinderformede gjenstander», som man ville sagt i vitenskapelige kretser. Et tårn vi altså trenger for å få lov til å bæsje. Faen  Om du er så jævla redd, så ikke se deg i speilet da Joda, jeg er det. Ikke alltid. Men jeg er det nå. Jeg er ute av mitt element. Våt, kjempemørk skog. Skygger som danser lett på tå, til trollfløytens forlokkende toner. Nasjonalromantisk skrekk. Nøkken, trollmora, fittetjuven, avgrunnets mørke krefter som strekker en hånd opp, griper meg i ankelen og trekker meg ut i sivet, lenger ut i det dype tjernet. Vann. Nok et element ute av min kontroll. Det fins så mange skapninger på denne planeten som takler mørket så uendelig mye bedre enn meg. For ikke å snakke om de overnaturlige. Det at de ikke finnes er ikke et argument min fornuft kan bruke mot min følelse. Det ser jo helt likt ut på dagen, forteller jeg meg selv. Men det gjør jo ikke det. På dagen kan jeg jo se. |
|
|
Vittighetens Dyd er en uavhengig humorpublikasjon produsert av Gjeipegjengen. |
|
Siste kommentarer