Av Jazzgeir
 Dydens statistikk. Jeg ber deg legge merke til at paradise startet for noen dager siden. I dag har jeg fått besøk av Kristisk, som de mest trofaste av dere vet har skrevet for oss et par ganger for lenge siden. Jimmini er her også, han kom akkurat. Jimmini og Kristisk snakker om nettpornovaner, Jimmini liker gaytube, Kristisk liker å cruise litt rundt og har ikke noen favoritter. Jeg vet at Kristisk har noen ganske så kontroversielle preferanser og mistenker at han lyver. Jeg mistenker også at samtlige av deltagerne på Paradise Hotel er utenfor hans interessearena og at han dermed kan bidra med noen deilige observasjoner i kveldens episode. Jimmini kan forhåpentlig bidra med noen homsete bidrag. Den homoen. Kristisk og jeg klippet oss isted og jeg har endt opp med samme frisyre som Aleksander With. Kjipern. Verre for Kristisk som fikk Niklas sin.
I dag sponser Bruno Banani programmet. Hvem kjøper en parfyme med et så rart navn, en gammel og skallet mann i reklamen og et så lite attraktivt design? For ikke å snakke om drittlukta.
Nok guttejåling, vi er i gang! Paradise Hotel, episode 3.
Les resten av Parradais hotel, tredje episode
Av Jimmini Krikket
 Til og med barn og barn med minoritetsbakgrunn har noe å blogge om. Ja, da var Paradise Hotel i full sving igjen og bloggeaktiviteten her på Vittighetens Dyd har endelig litt mer trøkk på børsa. For meg blir det en stor utfordring å holde samme tempo som Jazzgeir som nå skriver 4 innlegg ukentlig. Heldige fitte. Han sitter i sofaen, blir tjukkere og tjukkere (bortsatt fra fingerene hans som får gjennomgå forbanna intensiv trening), og har alt han trenger å skrive om levert i en lett tilgjengelig og praktisk silikon- og betakaratenluktende pakke. TV3 har til og med gjort sånn at han kan lage seg litt mat hvert 20 minutt.
Jeg derimot må lete langt og lenge etter noe å blogge om. Jeg ser nesten ikke på tv i det hele tatt. Nei, vent. Det er balle usant. Jeg ser flere timer tv daglig, men bare programmer jeg faktisk liker. Hvis jeg skal begynne å se programmer som er helt på trynet i tillegg til de jeg allerede har laina opp bare for å ha en dritt å blogge om må jeg kutte ut noe annet fra min daglige rutine. Greit, jeg trenger kanskje ikke runke fullt så mange ganger etter jobb hver dag. De 5 siste tar faktisk unødvendig lang tid.
(Hmm… To avsnitt… Det va’kke no’ særlig å legge ut. Jeg får fylle opp med litt nytteløs informasjon om dagen min før jeg vender tilbake til mitt lille dilemma.)
Les resten av Hva er bloggeverdig om dagen?
Av Jazzgeir
 I kveld får vi besøk av en ny jente. Hun er grei. Neida. (bilde:http://www.flickr.com/photos/darkpatator/ Nok snufsing, vi er i gang! Paradise Hotel, episode 2.
Les resten av Parradais hotel, andre episode
Av Jazzgeir
 Omtrent slik utartet kveldens vorspiel seg på hotellet. Vilt, sier du. Ekstremt, sier jeg. Årets nettbaserte gjengivelse av programmet stiller med skyhøye forventninger til seg selv og programmet, og vi føler et enormt press er lagt over oss i Vittighetens Dyd. Vi er blitt færre siden i fjor, da de andre skribentene døde. Kjipern for dem, da Paradise gir oss de beste lesertallene siden Toroborgen på sitt skarpeste. Siden sist har jeg selv altså sluttet å studere , blitt feit og begynt å jobbe for å spare opp penger til å ta ferie i månedene Paradise varer. Jeg oppdaget at forbruket og kaloriinntaket økte i takt med inntektene, så jeg greide ikke ta ut ferie. Jeg får nøye meg med å se episodene en gang om dagen, når de går på tv, og skrive om dem så dere, kjære lesere, kan lese dere opp på mine følelsesutbrudd i god tid før neste episode sendes.
Min egen deltagelse ble altså ikke realitet da jeg har lagt på meg rundt ti kilo siden i sommer og dermed ikke kvalifiserer til å drikke og slappe av ved bassengkanten, være meg selv 100% og dra på lavbudsjettsutflukter som minner om egne dater, bortsett fra at jeg har mer mat på min pikknikk.
Vi har enda ikke trykket opp noen bok til å samle Paradisereferatene fra i fjor, da forlagenes tilbud lot vente på seg. Jeg er bitrere enn noen gang og kvesser fjærpennen for å overgå fjorårets nedverdigelser.
Nok catch-up, vi er i gang! Paradise Hotel, episode 1.
Les resten av Parradais hotel, første episode
Av Kalle Kanin
Er det ikke flott? Og det tok bare et år å lage det. Så du kan godt begynne å glede deg allerede nå til neste gang vi pusser opp den visuelle profilen vår, tidlig i 2011. Siden ingen liker forandringer, vil jeg gjøre oppmerksom på at vi tar imot utskjellinger i kommentarfelt og på epost, men prøv å holde kritikken over beltestedet, så ingen begynner å gråte.
Skeptiske lesere lurer kanskje på hvordan vi har klart å fotografere oss selv i et fly, når alle sammen er ombord i flyet. Har vi brukt selvutløser? Overlevde vi styrten? Eller er bildet rett og slett manipulert, eller photoshoppa, som det heter i bransjelingoen?
Les resten av Vi har fått nytt design!
Av Kalle Kanin
 Hvor gammel tror du denne muntre fyren vil du skal tro han er? Jazzgeir har burdag! I dag! Helt sant. Det betyr at han kommer til å få alt for mye oppmerksomhet fra vennene sine i hele kveld, så føl deg for all del ikke presset til å legge igjen en bursdagshilsen til ham i kommentarfeltet du finner helt nederst på denne siden, eventuelt gjemt bak en link dersom du leser dette på forsiden, overfladisk som du er. Han kommer sikkert ikke til å bli kjempetrist hvis ingen gjør det.
Dett er altså dagen når Jazzgeir får aller mest av det han liker nest best, etter ronking. Til tross for at dagen åpenbart burde vært viet til en feiring av moren hans, som ikke bare måtte presse ham ut mellom kjønnsleppene sine, sittende på huk på en forblåst men den gang nokså velstående øy midt uti havet. Hun ble også nødt til å smugle ham hit til Norge da han var åtte, etter at et vellykket kinaputtangrep på byens rådhus hadde skaffet ham et vaskeekte fakkeltog på nakken, og familiens sikkerhet var truet.
Derfor har ikke jeg tenkt til å bidra ytterligere til å blåse opp egoet hans, og nøyer meg med med å hente opp noen mer eller mindre flatterende bilder fra denne bloggen av ham, i stedet for å skrive den omfattende biografien han utvilsom føler han fortjener.
 Oppmerksomhet, ja. Jazzgeir elsker det, også når den er rette mot spesifikke kroppsdeler  Jazzgeir bestiger steinkvinne -- en aktstudie i svakt motlys  Jazzgeir og meg, på en god dag Og helt til sist, en reprise av bursdagssangen jeg skrev til Jazzgeir i fjor, og som han insisterte på å fremføre alene, med kroppsspråk inspirert av den ene operaforestillingen han ble tvunget til å gå i på ungdomsskolen. foran alle de fremmøtte på bursdagsvorsen han og Massevis arrangerte:
Homoerotisk bursdagsvise til Jazzgeir
Hurra for deg, vi hyller ditt lår, ja deg vil vi onanere
Pikker i ring omkring deg de står, og se på oss masturbere
Jukke, slikke, leie, ta på din ting
Pose for deg med lakk og lær og bling
Ønske deg fra pungen masse god puling
Og si hvem du vil penetrere
Gratulere!
Av Kalle Kanin
 Innbyggerne i den lille hovedstaden prøvde seg på improviserte løsninger på presserende problemer, men til slutt måtte styresmaktene frem med lommeboka igjen Dette er en nyhet jeg er lovlig sent ute med å skrive om, og derfor mer en påminnelse enn en faktisk nyhet, men det er likevel verdt å nevne at de mange reklametårnene som står på fortauene der folk bor, og således er en fare for den frie ferdselen vi i Norge er så glade i, skal slukkes.
Altså, reklamen skal fjernes, men tårnene blir stående. Formodentlig i den hensikt å sikre den frie ferdselen ned i byens kloakksystem, hvilket vi vel bare får godta, dersom vi ønsker å beholde våre vestlige sanitærstandarder, og det gjør vi vel.
Jeg har selv et reklametårn stående rett nedi gata, og ettersom det har vist seg umulig å ta knekken på med bare never og en Joker-pose med frukt og wienerbrød, som er det jeg vanligvis bærer på når jeg går forbi det, er jeg glad for at kommunen endelig tar grep om saken, og rister den, så å si, til problemet faller dødt til marken, og etterlater seg få, om noen, spor.
Da bortsett fra et svært jævla tårn, med hatt og plexiglass, som står fucking midt i veien, du må gå rundt det, og du kan ikke søke ly for vinden bak det, på grunn av «måten vind oppfører seg på når den treffer store, sylinderformede gjenstander», som man ville sagt i vitenskapelige kretser.
Et tårn vi altså trenger for å få lov til å bæsje.
Faen
Av Jazzgeir
 Om du er så jævla redd, så ikke se deg i speilet da Joda, jeg er det. Ikke alltid. Men jeg er det nå. Jeg er ute av mitt element. Våt, kjempemørk skog. Skygger som danser lett på tå, til trollfløytens forlokkende toner. Nasjonalromantisk skrekk. Nøkken, trollmora, fittetjuven, avgrunnets mørke krefter som strekker en hånd opp, griper meg i ankelen og trekker meg ut i sivet, lenger ut i det dype tjernet. Vann. Nok et element ute av min kontroll.
Det fins så mange skapninger på denne planeten som takler mørket så uendelig mye bedre enn meg. For ikke å snakke om de overnaturlige. Det at de ikke finnes er ikke et argument min fornuft kan bruke mot min følelse. Det ser jo helt likt ut på dagen, forteller jeg meg selv. Men det gjør jo ikke det. På dagen kan jeg jo se.
Les resten av Mørkredd, jeg? næsj!
Av Kalle Kanin
 Ser du, det går an å finne kjærlighet til tross for internett
Trodde vi, i hvert fall. For i virkeligheten, eller kanskje nettopp fordi det ikke er i virkeligheten, men på internett, har det vist seg mer enn middels vanskelig å finne en flott jente eller syv gjennom denne etterhvert litt i overkant omfattende gruppekontaktannonsen som er Vittighetens Dyd. Ikke fordi vi ikke har prøvd. Jazzgeir var til og med på en helt ekte date en gang i tiden, da vi fremdeles hadde blodfans. Men som han sa: «Jeg kan jo ikke satse alt på den første, selv om hun sikkert er den beste også.» Nå sjekker Jazzgeir innboksen sin tohundreogniogtredve ganger om dagen, og gråter mye. Det virker faktisk som om norske jenter er skeptiske til å kontakte fremmede gutter på internett. Kan ikke skjønne hvorfor.
Selv måtte jeg dra langt ut i havgapet, helt til grensen mot møkkalandet Sverige, for å finne en kvinne som er både smart nok til å skjønne hva jeg sier, enkel nok til å falle for flørtingen min, og morsom nok ikke at jeg ikke blir lei av henne med en gang. Så det er jo typisk at det er nå, når jeg nettopp har klart å tvinge henne til å flytte inn til sivilisasjonen, der vi kanskje ikke har noe sted å dra, men i hvert fall tar trikken dit, at jeg mottar et digitalt sjekkebrev fra en tilsynelatende kvinnelig beundrer.
Les resten av Endelig kommer det noe ut av denne bloggingen
Av Kalle Kanin
_-_Faggot_Gatherers_in_Winter_Landscape_(Unknown).jpg "Vinter") Vinter-OL? Nei, vet du hva! Det er da ingen som vil gå ut når det er kaldt
Den eneste av oss i Gjeipegjengen som gidder å følge med på OL er Massevis. Han er til gjengjeld så oppslukt av det litt i overkant atletiske spetakkelet, at det viste seg komplett umulig å tvinge ham til å blogge om den bisarre opplevelsen det må være å se tredve timer TV i døgnet i to uker. «Jeg nekter! Det blir for personlig!» skrev han på den lille tavlen han bruker til å kommunisere med omverdenen, for å ikke overdøve de innsiktsfulle kommentarene fra noen helt andre enn Sølve Grotmol og Ingrid Stenvold. Så visket han det ut, og skrev: «Hold nå kjeft, Kanin-faen, og gå og pop en bolle popcorn til meg. Hvis vi ikke har noe må du gå på Bunnpris og kjøpe. First Price er best, men du kan kjøpe Maarud, for det er dyrere. Også vil jeg ha gul saft. Og mer bly til trykkblyanten jeg bruker til å notere rundetider. Hva faen venter du på? Bøkko starter om åtte minutter!» Massevis kan skrive utrolig smått når han vil.
Men uansett hva Massevis sier, er OL dølt. Idrett er for trimentusiaster og helsefriker, og noen TV-sport er det i hvert fall ikke. Faktisk hadde jeg ikke tatt imot et OL-gull om jeg så hadde gjort meg fortjent til det. Da ville jeg heller hatt åttende plass. Helst i bordtennis.
Grunnen er selvfølgelig at ingen noen gang har kommet på åttende plass i en bordtennisturnering. Hvis man taper åttendedelsfinalen kommer man på delt femte, og hvis man taper sekstendedelsfinalen, på delt niende. Åttern ville vært unik, ja, historisk. Tror jeg. For alt jeg vet er det vanlig å spille tapersemifinaler og taperfinale i bordtennis. I så fall er det en fjollete sport, og jeg vil gjerne trekke tilbake alt det pene jeg sa om utøverne ovenfor.
Hvilket ved nærmere ettertanke var svært lite, faktisk ikke et jævla ord. Så der fikk dere den, plastballklaskere.
Forøvrig har jeg fått beskjed av kjæresten min om at det ikke er noen vits i å blogge hvis man bare finner på barnslige vitser, og ikke har «noe» å formidle, så her kommer et vaskeekte budskap, helt på tampen: Det viktigste er ikke å vinne, delta, eller å se på TV. Det er noe helt annet. Sier ikke hva. Men du kan jo prøve å finne ut av det sjæl.
Blunkegjeip fra Kalle Kanin, gruppeindividualist.
|
Gjeipegjengen presenterer
Bli litt bedre kjent med oss
|
Siste kommentarer